Beate Grimsrud (1963, debut 1999) og bøkene hennes er sjelden vare. Man kjenner dem igjen når man ser dem. Hun er norsk, men har bodd i Sverige i mange år, skriver både på svensk og norsk, og har fått priser for forfatterskapet i begge land. Med romanen «En dåre fri» fra 2010 opplevde hun det enestående å få en bok innstilt til Nordisk Råds pris fra to land.
Grimsrud bor i Stockholm, «den byen i verden der det finnes flest alenehusholdninger. Femtini prosent.» Denne faktaopplysningen står i første avsnitt på første side i årets praktfulle roman, «Evighetsbarna». Halvannet hundre sider seinere står dette: «Som voksen kan man gjøre hva man vil. Men det vil man ikke alltid.» De fire godt voksne, barnløse, hovedpersonene illuminerer den kolossale tematikken i disse få, enkle setningene.
De er: André, anestesisykepleier, 37 år, tålmodig inntil selvutslettelse, har søvnproblemer, er aleneboer – riktignok med katten Kassandra som han til sin forskrekkelse kan forestille seg er menneske. Siri, 42, år, driver bruktklærbutikk, med søvnproblemer hun også. Hun utvikler en svellende falsk graviditet som tar henne til psykiatrisk sykehus; aleneboer. Tomas, mammadominert sykehusfotograf, som ikke forstår hva han skal med andre mennesker i det hele tatt; får leseren til å amatørdiagnostisere ham som asbergerkasus; aleneboer.
Den fjerde aleneboeren er Louise, tv-sminkør, shopaholiker og selvskader fra USA; har bodd ti år i Sverige, Siris venninne. Grimsrud lar så en allvitende tredjepersonforteller sette disse personene (og noen til) i kryssklippet spill med hverandre: kjærestene Louise og Siri i et uutholdelig forhold, Tomas i et for ham sært, nært men distansert, og ubegripelig vennskap med André, i et konkret stockholmsk byskap som også er mentalt og emosjonelt grenseland.
Det er moderne storbyliv, akkurat så moderne at «Evighetsbarna» kan leses som Beate Grimsruds utlegning av Hjalmar Söderbergs mer enn hundreårige sentens: «Jag tror på köttets lust og själens ubotliga ensamhet.»