Milennium-trilogien, utgitt etter forfatteren Stieg Larssons død, er en av verdens største krimsuksesser. Ikke uten grunn. De tre bøkene om gravejournalisten Mikael Blomkvist og den mildt sagt spesielle hackeren Lisbet Salander blir for alltid stående som et referanseverk i nordisk krimlitteratur. Denne anmelderen er ikke like nesegrus begeistret for de tre bøkene som en del andre anmeldere, men det er ikke til å komme forbi at Larsson dannet skole.
David Lagerkrantz, som tidligere blant annet har stått bak suksessbiografien til det svenske fotballvidunderet Zlatan Ibrahimovic, er en såkalt A-kjendis i Sverige, født som han er inn i en innflytelsesrik familie. Faren var blant annet legendarisk sjefredaktør i avisen Dagens Nyheter. Denne bakgrunnen, samt en finansielt sikker posisjon i det møblerte borgerskapet, har sannsynligvis utstyrt ham med tilstrekkelig selvtillit til å gå løs på arven etter Larsson og dikte videre på Millennium-universet.
Det burde han absolutt ikke ha gjort. Han har grepet fatt i de absolutt svakeste sidene av Larssons verk, nemlig Salanders elleville familiehistorie. I tillegg er språket naivt, nesten infantilt, karakterene grunne og plottet idiotisk. Beskrivelsene av et autistisk barn vekket en stund en slags interesse, men også dette anslaget blir etter hvert skjærende falskt. Stieg Larsson skrev aldri spesielt godt eller troverdig, men det var i det minste spennende, særlig i den første av de tre bøkene, "Menn som hater kvinner". Dette er bare teit.
Vi får krysse fingrene for at boka blir en økonomisk flopp, slik at vi slipper mer av dette.