Skattefut Mikael Braut er en blond barbar i bunad, Smørbukk på steroider. Han er også en særs pliktoppfyllende statstjenestemann. I første scene kommer Braut bærende på en stor trestamme, som han kjører inn i foten på Dovregubben – skattesnyter og supertroll.
Dette er ikke for barn, Braut brøyter seg inn i kjeften og ut av øyet på Dovregubben, mens småfuglene synger: "Selv presten kan ha sine tvil, men Futen er alltid stabil!"
Øystein Runde har tidligere gledet oss med seriene "Bjartmann" og "Margarin". Men spesielt albumene om "De fire store" er lysende. Der er Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie superhelter som slår i hjel troll, livsløgner og annen styggedom. Futen er også en festlig lek med nasjonale symboler. Kristiania har rosemalte skyskrapere. Guder, jotner, troll, nisser og dverger går gjennom gatene. En eneste institusjon holder orden: Futene. Ingen er ivrigere i tjenesten enn fut nummer 17, Mikael Braut. Han er kjæreste med Huldra, og den tvilsomme ørnen Johannes er hans kollega og beste venn.
Tegneren Knut André Solberg briljerer med drivende dynamikk i slåss–scenene. Men han får også fram tristhet og verdighet, for eksempel i den gamle bisonoksen, som vil ha tilbake prærien sin.
"Futen" dukket første gang opp i 2006. Senere har det kommet et album til og gjesteopptredener i bladet "M". Denne 160–siders boken samler alle historiene. Det eneste som ser ut til å mangle er dramaet fra Taremareby, noe som er helt greit. Vi får også en ny, lengre historie, som utdyper Futen–karakteren og forholdet hans til Huldra. Hun viser seg som litt av en flyfille – hvem skulle trodd?
Øystein Runde turnerer også de norske språkvariantene på en slående måte. Futen uttrykker seg selvsagt kort og fyndig på klingende nynorsk. Transformermonstrene med Nidarosdomen i spissen er trøndere, mens storskattesnyteren Midgardsormen – Leviathan – benytter tankeoverføring. "Futen" står fram som en av de beste tegneseriene noensinne.