Nå har islandske Yrsa Sigurdardottir levert en helstøpt krimroman. Tidligere har hun hatt gode anslag, hun har skrevet fram skikkelig gufne stemninger og skapt gåter som virkelig skaper spenning — før hun presenterer løsningen fra uti spøkelsesland et sted.
I fjor kom vendepunktet i form av romanen "De uønskede", og det var forhåpentligvis hennes farvel til overnaturlige snarveier. Den gang handlet det om misbruk og barnehjem, og helten var en kjedelig byråkrat. Ferske "Løgnen" holder på noe av temaet, selv om persongalleriet er nytt. Vi følger tre ulike historier som kryssklippes: Den ene om fire personer som er strandet på en forblåst holme, den andre om en politikvinne som forsøker å stable seg selv på beina etter at mannen prøvde å ta sitt eget liv, den tredje om en familie som vender hjem fra ferie og oppdager mystiske ting i og rundt huset de lånte bort til amerikanske turister.
Om de tre historiene henger sammen?
Gjett!
Spenningen ligger altså ikke der, den ligger i måten Yrsa porsjonerer uhyggen og opplysningene på. Komposisjonen, kryssklippingen mellom tre historier, er ikke original på noe vis, men den er ekstremt effektiv når den brukes riktig. Og selv om Yrsa er langdryg i enkelte partier, selv om hun kryper så langt inn i hodene på sine personer at det er vanskelig å se at det skulle være mulig å skjule noe for leserne, klarer hun å skape framdrift og spenning helt til siste slutt. Ja, okei, akkurat dét er en kritikerklisjé, men det er også helt presist: Slutten, eller løsningen om du vil, er krimteknisk nesten perfekt fordi den er overraskende (ja, jeg er litt sur for at jeg ikke så den tidligere), godt tenkt, logisk og i tillegg åpen. Og den varer faktisk helt til siste side. Kort sagt, den har alt en ubehagelig underholdningskrim skal ha.