Siden Kristian Klausen (1971) debuterte med en novellesamling i 2008, har han utgitt romaner. «Veien til Mekka» er den fjerde. Han har for lengst skrevet en rekke faste elementer inn i bøkene sine som gjør ham lett gjenkjennelig. Blant dem er belestheten hans, som sammen med en stor glede ved litteratur bidrar til de mange litterære allusjoner, et klart og hverdagslig språk, og – aller tydeligst: hvordan han begrenser handlingen til det samme hjemmekjente revir, hjembyen Drammen.
I sine skildringer av både bevisst styrte liv – gjerne i ulykken – og andre mer skjebnedrevne demonstrerer han hvordan alle livets tilskikkelser, opplevelser, konflikter, sorger og gleder, kjærlighet og hat, nederlag og triumfer, alt sammen er like nærværende eller uoppnåelig i Drammen som i hvilken som helst metropol. Eller småbygd, for den del.
Også «Veien til Mekka» har en hovedperson med altoppslukende kunstneriske interesser. Denne gangen er jeg-fortelleren en fraskilt og ensom solospiller, bohem og løgnas, en avhoppet historielærer fra den videregående skolen, som nå på oppslukt amatørvis vier seg til maleriet.
I løpet av romanen rekker han å gjennomføre tre utstillinger, der emnekretsen beveger seg fra en serie fotballbilder over terrorisme og massedrap til Muhammed— og islambilder (riktignok med tilklinete ansikter), der hans nabo, en afghansk flyktning fra Taliban og hans kone intetanende har tjent som modeller og referanser. I kulissene er en amatørmessig happy go lucky-gallerist, for ikke å snakke om en avfeldig, gammel jødinne, selv maler en gang i tiden, som kjøper ham opp. (Han holder betenkelig lave priser.)
«Veien til Mekka» er skrevet i ett langt pust, uten kapittelinndelinger, av en jeg-person som ikke ser bort fra at han er bipolar; manisk er han ihvertfall. Der han selv mot slutten har blitt langskjegget muslim – «på mitt vis», det også, leker han underholdende og avvæpnende med drammenseres allehånde ukvalifiserte fordommer. Som heller ikke er stedegne for Drammen.