Ganske overrumplende er lesingen av allsidige, prisbelønte Hanne-Vibeke Holsts (f. 1959) biografisk styrte roman om sin avdøde far, «Heretter er jeg ingen», blitt et møte med min egen tapte studenttid på slutten av 1960-tallet, for en liten evighet siden, da jeg tok nordisk ved universitetet i Oslo og midt blant diverse upedagogiske tørrpinner av noen norske professorer fikk oppleve det danske festfyrverkeriet Erling Nielsen i full vigør mens han med aldri sviktende entusiasme og innsikt foreleste om samtidslitteraturen i hjemlandet.
En av de modernistiske poetene han trakk fram, var Knud Holst (1936-1995), en dikter som for lengst var gått i glemmeboka da datteren hans for et par år siden tok for seg livet til faren i det hybridverket av en bestselger som nå foreligger i stødig norsk oversettelse.
Teksten er kronologisk komponert og holdt i tredjeperson, med synsvinkelen gjennomgående plassert hos Knud Holst, samtidig som bruk av intim jeg-form innledningsvis og mot slutten av boka viser datterens forfatterkommentarer til sider av den fiksjonen hun presenterer for leseren. Det mest iøynefallende – og problematiske – fortellergrepet hennes er at vi får full adgang til den avdøde farens følelser og tanker. Så noen tradisjonell biografi er dette ikke.
Researchen bak fortellingen synes å være grundig. Ikke bare lener dikteren seg mot egne minner og farens etterlatte papirer, bak i boka lister hun også opp navnet på 93 personer og 6 offentlige institusjoner som generøst har bidratt med informasjon under tilblivelsen av romanen. Ikke alle som takkes for hjelpen, står for øvrig fram på like dannet og sympatisk vis i det usminkede bildet som tegnes av det patriarkalske dikterparnasset på 60— og 70-tallet.
Romanen rommer seks hovedavsnitt som alle innledes med et dikt av Knud Holst. Systematisk og ryddig, i en lettflytende, rytmisk prosa, formidles de viktigste fasene i outsiderlivet hans – fra oppveksten i et fattig, nordjysk, strengt religiøst husmannshjem via skolegang og studier, ekteskapet med vakre Kirsten Holst – som kom fra et solid borgerlig miljø og selv ble suksessrik krimforfatter – fødselen til tre døtre (som alle følte avstand til og fryktet faren i barndommen), dikterdebuten i 1962, den sosiale streberens og provinsbeboerens tvetydige innpass hos den danske kultureliten, snikende samlivskonflikter, utroskap, alkoholisme, skrivesperre og økonomisk misære, før skilsmissen omsider inntreffer og den tragiske tilværelsen som selvdestruktiv, fallert dikter og forlatt familiefar blir uavvendelig. Først på dødsleiet forsoner han seg med døtrene han både sviktet og hånet.
Spesielt original er knapt denne omfangsrike romanen om et komplisert kunstnersinn, oppvekst, kjærlighet, familie, karriere, navngitte kjendisforfattere og samfunnstopper, et selvforskyldt samlivsbrudd, gjeldskrise, alkoholmisbruk, kreativ krise og tvangsauksjon, et Danmark i merkbar forandring og desillusjonerte år på bunnen av samfunnet.
Men teksten rommer mange minneverdige scener og veksler elegant mellom innlevelse og kritisk distanse, menneskelig varme og satirisk skarpsyn på et mannssjåvinistisk, kulturradikalt diktermiljø.
Viktigst er likevel det at Knud Holst her framstår like mye som et offer som en sviker. Noe nådeløst fadermord av klassisk (knausgård)merke er det ikke tale om. Tvert om – her trekker datteren sin modernistiske dikterfar fram fra glemselens mørke, ofte med merkbar ømhet i stemmen, noe som i ettertid bl.a. har ført til at hans dikt og noveller er blitt gitt ut på nytt.