Politikerne kjenner det voldsomme trykket fra skremte velgere. Scenene fra massakren i Paris og unntakstilstanden i Brussel presser fram radikale løsninger. Også de som vet at selv de hesligste ideer ikke lar seg bombe i stykker, og som innser at ideologier ikke lar seg sperre inne i leirer og fengsler, bruker et aggressivt språk. Mot panikkens populisme blir moderasjonens og innsiktens røster spede.
Debatten var polarisert allerede før skuddene i Paris. Men den som lytter, vil også kunne oppfatte tendenser til det motsatte, at debattanter som har stått hverandre fjernt, innser at de er nødt til å lytte til hverandre nå. De har erkjent at generell forakt for islam ikke har svekket jihadistene. På den annen side har påstanden om at IS ikke har noe med islam å gjøre, lidd intellektuelt havari. Begge parter trenger nye posisjoner.
En fersk engelskspråklig bok, som raskt bør finne norsk forlegger, forsøker å strekke et brospenn mellom det man må kunne kalle den verbalt aggressive ateismen og moderat, sekulær islam. To av de skarpeste deltakerne i den internasjonale debatten om islams plass i et moderne samfunn, bestemte seg for å utforske hverandres argument. En original idé i en tid hvor alle konkurrerer om å ha de største retoriske sleggene hver for seg, men den viser seg å ha fascinerende kraft.
Sam Harris, amerikansk forfatter og hjerneforsker, er blitt karakterisert som islamofob, men er egentlig dypt kritisk til all religion. Boken The End of Faith, skrevet like etter 11. september, gjorde ham til en av de best kjente representantene for den nye, vitenskapsbaserte ateismen, der Richard Dawkins er profet, om man unnskylder uttrykket. Etter den danske karikaturstriden beskrev Harris påstanden om at islam er en fredelig religion kidnappet av ekstremister, som en farlig fantasi. Han er grunnlegger av organisasjonen Project Reason, som skal fremme forskningsbasert kunnskap og sekulære verdier.
I boken Islam and the Future of Tolerance går han i dialog med Maajid Nawaz, Storbritannias best kjente eks-islamist. Nawaz var i mange år aktiv i Hizb ut-Tahrir, en islamistisk gruppe som står sterkt blant annet i Danmark og Storbritannia. Etter noen år i egyptisk fengsel hvor han ble torturert, men også adoptert av Amnesty som samvittighetsfange, kom han hjem til England med et nytt syn på islams plass i samfunnet. Nå er han verdsliggjort muslim, i den forstand at han har troen i behold, men tar avstand fra alle forsøk på å tvinge islams regler på resten av samfunnet. Han er en av grunnleggerne av Quillian, en tenketank som har som ambisjon å svekke ideen om politisk islam uten å angripe selve troen. I britisk debatt er Nawaz en av de tydeligste og viktigste muslimske stemmene.
Boken er formet som en løpende dialog mellom ateisten og muslimen, begge svært beleste, begge svært bekymret for politisk islam. De tenker her på politisk islam både i dens ikke-voldelige og dens svært voldelige, jihadistiske, versjon, og hva den gjør med de liberale samfunn. Harris viker ikke fra sitt grunnleggende standpunkt om at religionen i seg selv er en trussel. Han skriver at Nawaz vil få store problem med å forsvare argumentet om at islam ikke er fredelig eller krigersk i seg selv, men bare en religion, ettersom mange av de islamske tekstene ikke er så fleksible, men fulle av morderisk nonsens.
Nawaz kommer ham i møte. Han sammenlikner IS-drømmen om et universelt kalifat med de senromerske fantasiene om et universelt kristent imperium, og frykter at teokratiets slange gjemmer seg i skyggene hver gang muslimer forsøker å argumentere religiøst i en politisk debatt. Nawaz skriver at muslimer er forpliktet til å forkaste hele ideen om å trykke islam på andre og argumenterer mot det han kaller Voldemort-effekten, der selv ikke president Obama tør å kalle islamismen ved dens rette navn.
Nawaz har ingen tro på at en eventuell seier over IS vil innebære slutten på denne ideologien, den vil bare dukke opp i en ny kledning, slik IS overtok for al-Qaida. Det er islamismen i seg selv som må nedkjempes. Harris er åpenbart påvirket av denne imøtekommenheten, men vil svært gjerne vite hvordan det i så fall skal skje. Her blir Nawaz mer antydende enn bydende, fordi det dessverre ikke er noen kort og sikker vei til målet. Han skriver at islamismen bare kan fordrives nedenfra, ved å tilby alle de unge som trekkes mot de ekstreme løsningene, en fortelling som konkurrerer med islamistenes. Det sekulære samfunn, som skiller mellom religion og politikk, må avstigmatiseres i 1,6 milliarder muslimers bevissthet. De kjenner slike samfunn førstog fremst som Husseins, Gaddafis og Musharrafs beinharde diktaturer. En slik endring i de mentale bildene kan bare skje gjennom grasrotbevegelser, ikke gjennom politiske besvergelser ovenfra.
Prosessen vil ta mange år, hevder Nawas, og gå via mange tilbakeslag, men til slutt vil islamismen måtte vike for religiøs romslighet, som igjen vil lede til sekularisme og liberalisme. Han får støtte fra Harris, med det forbehold at han også vil fjerne selve troen. De to er også skjønt enige om at venstresiden har sviktet minoritetene i islam; feministene, de homofile, fritenkere. Harris hevder at vestlige liberale støtter teokratenes rett til å behandle kvinner som de vil, og samtidig bli spart for støtende karikaturer, mens Nawas skriver at første steg mot frigjøring av enhver minoritet er å frigjøre de reformistiske stemmene i minoriteten
Boken slutter slik norske debatter dessverre sjelden gjør, ved at forfatterne erkjenner at de har påvirket hverandres oppfatninger, og gjerne vil fortsette å gjøre det. Selv om spørsmålene til Harris ofte er bedre enn svarene til Nawaz, er det en lise å lytte til denne dialogen mellom to ærlige tenkere.