Historien om et godt menneske er tematisk beslektet med Birger Emanuelsens (f. 1982) to forrige bøker, men noe løsere i snippen enn disse. Etter noen år i hovedstaden får kulturjournalisten Thomas sparken fordi han har tatt seg en del sitatfriheter. Han og kona Hedda flytter til Sørlandet. Her venter en dødssyk mor og et etter hvert stort galleri av barndomsvenner som det har gått sånn ymse med, og som står i kø for å konfrontere ham med flere lite imponerende hendelser i oppveksten. Mange livsskjebner risses opp, og underveis dukker det også opp noen artige bipersoner, som f.eks. Tommy Satan, som snakker pent, liker å få bank og blander blod i all føde; eller morens venninne Solveig, som skamløst friskt og freidig fremstår som Sørlandets Joan Rivers. Her er dop, drikk, rastløs ungdom og barnevernsansatte overgripere.
Oppi dette fremstår Thomas som en utydelig og klønete eksistens, en blanding av Klovn og Erlend Loes mannspersoner, som i sin tafatthet ikke treffer blink med noe. Han vil det gode, og kjenner ikke lysten til det onde i sitt hjerte, men det blir liksom galt likevel.Det er en roman som vil og mener mye, om barnevern og narkotika, journalistikken og mediene, foreldregenerasjonen og et samfunn som svikter sine barn, og det er en roman som utforsker identitet, selvforståelse og det (selv-) biografiskes etiske problem.
Den røde tråden er avgrensningen mellom sannhet og iscenesettelse, som bl.a. viser seg i journalistisk fusk, på Facebook og i mellommenneskelige relasjoner i nåtid og oppvekst. Thomas er verken ærlig når han omgås andre eller når han skriver. Bestandig tøyer han sannheten for å understreke et poeng. Dermed forsvinner jo også den han selv er litt for omverdenen, og han taper seg selv av syne.
Boken kunne med fordel vært strammere komponert. Ikke alle ansatser innfris, ikke alle spor forfølges. Samtidig er dette en velskrevet og i lange passasjer medrivende roman, som er best der eksistensen står på spill for dens hovedpersoner.
LES OGSÅ: