Med "Jacayl er kjærlighet på somali" gjør samfunnsdebattant Amal Adan skjønnlitterær debut i samarbeid med forfatter Håvard Syvertsen.
Romanen forteller historien om hvordan Sara, som bor i Somalia og tilhører en fin familie, må kjempe for kjærligheten.
Hun er forelsket i Mustafa, men hans familie er fattig. I og med at man i deres kultur er underlagt familiens ønsker og framtidsplaner, ser det mørkt ut for de to unge håpefulle.
"Jacayl er kjærlighet på somali" er en klassisk kjærlighetshistorie kledd i et ulidelig kjedelig språk, fortalt på en intetsigende måte. Historien om hvordan to forelskede mennesker fra ulike familier (i dette tilfellet kalt klaner) trosser sine familier i kampen om å være sammen har vi hørt, lest, og sett på film før. De to møtes i skjul, gjerne etter mørkets frembrudd, og drømmer seg inn i en fjern, felles framtid. Ingenting ved denne historien viker fra oppskriften, og uten å røpe for mye, deres skjebne er heller ikke en overraskelse.På omslaget står det at romanen er basert på en sann historie, og det er selvsagt smertefullt å tenkte på at man i enkelte kulturer straffes for å velge kjærligheten. Men det blir ikke god litteratur bare fordi historien er sann. Framstillingen er unyansert, og historien sier ingenting om hvorfor og hvordan ting skjer. Ett eksempel er begynnelsen. Romanen starter med Sarah, som er forelsket i Mustafa. Vi får vite at de titter på hverandre på torget, men snakker lite sammen, helt til de plutselig har erklært sin kjærlighet for hverandre. Leseren får ikke ta del i hvordan de turte å innrømme sin kjærlighet, hva som ble sagt, hvordan de faktisk nærmet seg hverandre. Man får ingen innsikt i karakterenes sjeleliv, de blir bare endimensjonale, kjærlighetslengtende karakterer uten noen personlighet. Det skapes derfor ikke en relasjon til karakterene, og leseren blir ikke engasjert. I stedet blir leseren servert en eldgammel historie på enkleste vis. Det smaker det lite av.
LES OGSÅ: