Hovedpersonen og jeg-fortelleren i den amerikanske poeten, kritikeren og essayisten Ben Lerners (1979) første roman om Adam Gordons (også han en amerikansk poet og litteraturviter) stipendopphold i Madrid og Spania karakteriserer seg selv mot slutten av boken som voldelig, bipolar, en tvangspreget lystløgner og et alkoholisert pothue – alt én gulp, altså en person det er vanskelig å elske og umulig å stole på.
Og hvis man – forståelig nok – heller lar seg irritere og forarge av denne mannen og hans vaklende ferd og upålitelige framstilling av sitt prosjekt, kan man fort avfeie hele «På vei til Atocha stasjon» som skriveflinkt kjekkaseri lagt i munnen på en desillusjonert og matlei kyniker, som ubeskjemmet proklamerer at han er en posør og bløffmaker.I litterære og akademiske kretser har stipendet som gjør det mulig for ham månedsvis å røyke seg stein på sine spliffer, svelge sine piller og drikke seg dritings, høy prestisje, så derfor er det verste av alt at han ikke tar sitt eget prosjekt alvorlig: Offisielt er han nå i Spania for å skrive om litteraturens rolle i den spanske borgerkrig («alle» har hørt om Garcia Lorca), altså om hvordan diktningen forholder seg til virkeligheten, politisk, sosialt, erkjennelses— og følelsesmessig.
Men så er han en mann som selverklært er uten noen som helst tro på og tillit til poesien, «et like arkaisk kommunikasjonsmiddel» i våre dager som toget. Men underveis skjer det noe med ham, delvis privat, skapt av halvhjertede forhold til kvinner og hans egen sjarlatanpoesi omsatt til spansk, men enda mer av den grusomme (og autentiske) terrorbombingen ved tittelens Atocha jernbanestasjon i Madrid, 2004. Virkeligheten kunne man si, noe «ekte», treffer ham omsider.
Slik skjer her en glidende utvikling fra kynisk sjikane av poetiske fakter til en oppvåkning til omverdenen, i en deprimerende morsom bok, full av finurlige artigheter og «en dyp opplevelse av fraværet av dybde», der nettopp et dikts «manglende evne til å bevege beveger meg».
LES OGSÅ: