H. K. Fauskanger har fått til dels begeistrede kritikker for sine to tidligere utgivelser, "Skrinet" (2012) og "Skarlagenssalen" (2013). Denne gang bommer han. Fortellingen om sekretærassistent Brattenschlag og hans opplevelser i tiden rundt unionsoppløsningen i 1905 er en langdryg, kortpustet affære som krever for mye av leseren.
Fauskanger har for de tidligere bøkene fått fortjent ros for sin litt snirklete, gammelmodige stil med sans for historiske detaljer og med innslag av absurd komikk. I denne boka blir det rett og slett litt for mye av det gode, etter min mening.
Det diplomatiske spillet rundt unionsoppløsningen danner bakteppe når handlingen tar til, men etter hvert dreier det meste seg om Brattenschlag, som vikles inn i en voldsom konspirasjon bestående av fanatikere med tilknytning til den tyske teosofiske og "ariosofiske" bevegelsen, som har vært framholdt som et slags pseudo-filosofisk forelegg for nazismen.Forfatteren sparer ikke på kruttet når det gjelder fantastiske koblinger mellom denne nokså forvirrede gjengen og gamle myter om forsvunnede skatter. Og selvsagt med en kobling til Norge.
Særlig problematisk synes jeg det er å henge med i svingene og faktisk tro på Brattenschlag, som i løpet av kort tid utsettes for såpass mange tildragelser at det ville ha knekket selv de sterkeste. Hvem drar egentlig ut på en europeisk reise i en situasjon der ens eneste barn er kidnappet av gale fanatikere?
Brattenschlags våpendrager, eksentrikeren Sebastian Lagergren, framstår nærmest som en parodi på den geniale og verdensfjerne vitenskapsmannen, mens historiens skurker forblir endimensjonale og outrerte.
Tilhengere av denne sjangeren vil sikkert være uenige med meg, men for meg ble denne boka rett og slett for mye av en røverhistorie til at jeg egentlig engasjerte meg, og der slutten kom som en lettelse.
LES OGSÅ: