2015 er året da en rekke norske forfattere pendler energisk i tid og rom og avleverer ambisiøse gigantromaner der fiksjon og fakta glir over i hverandre gjennom hundrevis av massive romansider. Ketil Bjørnstads «Sekstitallet», Jan Kjærstads «Slekters gang», Lars Saabye Christensens «Magnet» og Jon Michelets «Blodige strender» – alle er de historisk forankrete, bredt anlagte Tour de force-prestasjoner knyttet til et stoff dikterne åpenbart brenner for.Les også:
Men det digreste lerretet opererer likevel prisbelønte, allsidige Johan Harstad med. Han er født i 1979, oppvokst på Forus og bosatt i Oslo, men har i diverse intervju under lanseringen av «Max, Mischa & Tetoffensiven» gjort et poeng av at han opplever seg som hjemløs i verden, et tema som også står sentralt i den virtuose totalromanen han nå slipper etter syv år med målbevisst, utmattende skrivearbeid.
Den ukronologisk oppbygde teksten er delt inn i fire nummererte hovedavsnitt, åpner og slutter i 2012 og er overveiende holdt i jeg-form. Tittel på første hovedavdeling er identisk med siste replikk i boka. Forteller og hovedkarakter er den norskættete, 35-årige teaterregissøren Max Hansen som insisterer på å ville fortelle sin og familiens historie før den forvitrer og blir borte.
Dermed blir stoffet så rikt at teksten kan katalogiseres under ulike merkelapper – som oppvekstskildring, heimstaddiktning, historisk roman, slektskrønike og eksillitteratur. Eller som en roman om krig, musikk, teater, billedkunst og den store kjærligheten. Det hele er ambisiøst tenkt, mesterlig turnert.
Før hovedkarakteren kommer til orde, fins et sitat av Francis Ford Coppola fra Cannes 1979, noe som signaliserer at Vietnam-filmen hans, «Apocalypse Now», er et viktig ledemotiv i romanen – slik for øvrig også begrepet «Tetoffensiven» i romantittelen er det.
For allerede i barndommen på Forus lekte Max og vennene hans at de kriget i Vietnam. Den mest militante av alle var en viss Johan som utstyrt med farens AG-3 sørget for at politi og barnevern kom inn i bildet. Men Johan forsvinner straks ut av soga. Noe nytt Knausgård-prosjekt er dette definitivt ikke.
Forfatteren skriver levende og med lokalkoloritt om tida før 1990 da 13-årige Max, mot sin vilje, måtte flytte fra Stavanger til Long Island sammen med foreldrene og en fire år eldre, temmelig anonymisert søster. Den ensomheten og hjemlengselen som da festet grepet, avtegner seg i en rekke såre scener.
Troverdig er også portrettene av foreldrene, begge tidligere AKP(m-l)-medlemmer med alt det medførte av fanatisme, paranoia og politisk vanvidd.
Stor plass har også Owen, farens bror, han som i et tidligere liv het Ove, kjente Jan Erik Vold og Per Kleiva, tok lærerutdannelse, drømte om å bli jazzpianist, emigrerte til Amerika og ble soldat i Vietnam.
En sentral skikkelse er ellers bestevennen til Max, Mordecai Weintraub, en jødisk homse som i ungdommen opererte som innbruddstyv, før han blir feiret skuespiller.
Men den magnetiske nordpolen i romanen er kjærligheten mellom Max og den syv år eldre, kanadiske billedkunstneren Mischa, hun som risikerte fengsel da hun innledet et seksuelt forhold til 16-årige Max. Det er lett å tro på og la seg fascinere av den tryggheten og troen og lykken, ambivalensen, frykten, savnet, sorgen, sjalusien, sinnet, sårheten, håpet, varmen og lengselen som pulserer gjennom den lange balladen om Max & Mischa. Dette er en kjærlighetshistorie jeg vil huske. Selv om den åpne, passe optimistiske slutten knapt forteller hvordan det hele vil ende.
Mye plass brukes på å gjengi katalogtekster til Mischas utstillinger, og vi får grundig innføring i arbeidet til teaterregissøren Max – kunstfaglig informasjon som tidvis kan oppleves som både doserende og krevende.
Men slike motforestillinger føles i denne sammenheng som irrelevante. Dette er en roman som først og fremst innbyr til honnørord. Forfatteren sitter inne med mye eksakt kunnskap på mange felt, er flink til å fortelle og komponere stoffet, sprer handlingen over et stort geografisk område, strør om seg med ledige dialoger og perspektivrike monologer, har billedskapende evne og veksler uanstrengt mellom normalspråklig syntaks og lange, retorisk rytmiske perioder som strekker seg over flere sider, med mange kommaer og uten punktum. Det meste virker suverent utført.
Så les denne harstadske utgaven av "Krig og fred" for å la deg underholde, fengsle, opplyse. Først da vil du få vite mer om blant annet orkanen Sandys herjinger, historikken til oppvarmete toalettseter, myntvaskeriets verden, Becketts dramatikk og dramalærerens fatale fall i dusjen.