Med en intens kjærlighet til ordet og i et språk som bobler og surkler i levende bilder, skaper den svenske forfatteren Mara Lee nok et knippe uforglemmelige karakterer og hendelser i sin tredje roman på norsk: Burleske, vidunderlig vakre utenpå, krokete og skadeskutte inni.
Dora, småbyens strålende skjønnhet, er opphavet til den magiske realismen som utspiller seg i "Future perfect". Hennes sjel er som regnbuen i en svarthvitt-verden, og kan aldri utfoldes til fulle i det forknytte, fordomsfulle småbysamfunnet. Etter først å ha fått sønnen Lex med en invalid og deretter sønnen Trip med en .... ingen vet riktig hvem etter et eventyr i utlandet, slår hun seg igjen ned i småbyen. Her syr hun sine skakke kreasjoner: Festantrekk for handikappede og skremmende, forede ballkjoler som vekker både begjær og galskap hos bærer og betrakter.
Så blir Trip kjent med den nydelige Chandra, og hele den lille familien blir som besatt av henne.Historien fortelles gjennom Lex, Trip og Chandra, fra svensk småbysladder til Trips farlige dekadens i Paris. Lee er igjen opptatt av den visuelle skjønnheten og dens effekt. Ikke bare på omverdenen, men også på bæreren. Skjønnheten, synden og begjæret blir en treenighet som oftest ender dårlig: på asylet. I barnevernet. På institusjon. I rennesteinen.
Mens den svenske delen av romanen kretser mest rundt Dora og Lex, er det Trips søken og skjebne som preger Paris-delen. Kanskje blir spranget litt for stort, både i tid og geografi, kanskje forblir for mange tilfeldigheter for gåtefulle. Men i Lees praktfulle språk slynger den kompromissløse galskapen seg stramt og sterkt også rundt leseren.
Sterkt gjort.