I "Liljekonvallpiken" møter vi den nyskilte advokaten Merete, som har flytta fra mannen sin og inn i en bygård etter at han fant seg en tyve år yngre dame. I den nye bygården innleder Merete et underlig vennskap med den drøyt femten år yngre kvinnen som bor i etasjen under.
Romanen er annerledes fordi historien om Merete blir fortalt av hennes venn Jonas. Denne fortellerstemmen er umulig i utgangspunktet, da Jonas aldri er i samme rom som Merete, men likevel forteller om hennes liv i detalj. Han påberoper seg en innsikt i hennes tanker som hun selv ikke har, for eksempel åpner romanen slik: Merete påstår hele tida at hun ikke mistrives i den bygården hun har flyttet inn i etter skilsmissen. Vi skjønner at Jonas ikke stoler på det Merete sier. Samtidig kan vi heller ikke stole på at Jonas tolker Merete riktig, for Jonas virker som en heller trasig fyr. Han er ungkar, og sier han ikke er forelsket i Merete, enda det kommer tydelig frem at han nærmest er besatt av henne.
Det at leseren ikke kan stole på det fortelleren sier, skaper en intensitet i romanen som er sjelden. Når fortellerstemmen i tillegg er så provoserende som den er i "Liljekonvallpiken", i den forstand at Jonas tror han vet sannheten om alt når han helt tydelig ikke forstår seg selv en gang, blir det et eget driv i romanen. Jonas både elsker og hater Merete, hans beskrivelse av henne er ofte negative samtidig som hun har all makt i deres relasjoner. Denne voldsomme ambivalensen og måten leseren ser Jonas utenfra på, gjør romanen til en av de sterkeste og mest ubehagelige leseropplevelsene på lenge.
Anne Oterholm bruker ofte fortellerstemmen aktivt, og det er ikke første gang hun utforsker historiefortelling gjennom unormalt upålitelig fortellere slik at leseren blir tvunget til å tolke. Gjennom dette solid gjennomførte grepet tematiserer hun hva som er virkelighet, hvor enkelt det er å danne seg sin egen virkelighet og hvor vidt en egentlig kan kjenne noen. Eller seg selv for den saks skyld.