Øyvind Rimbereid (f. 1966, deb. 1993) fremstår mer og mer som sin generasjons mest markante og respektinngytende stemme på poesiens område. Lenge, iallfall siden gjennombruddet med det visjonære språkeksperimentet "Solaris korrigert" (2004), har det forekommet meg at hans originalitet og talent utfolder seg stadig rikere for hver diktsamling. Hans utgivelser er også alltid inngivelser: Produksjon og inspirasjon blir en og samme ting. Han vinner stadig nytt terreng, dyrker det opp til en poesiens hage vi ikke visste fantes før akkurat han viser oss den, lytter frem friske språkspirer i den intime fortroligheten med leseren som er egen for lyrikken på sitt aller beste. Han tar skriften og oss i stadig nye retninger, samtidig som han alltid er grunnleggende seg selv, ulik alle andre. Tonefallet er aldri til å ta feil av, om det ytrer seg i tradisjonelt bokmål, stavangerdialekt, futuristisk nordsjøspråk eller arkaisk hestespråk, i skjøre blomsterbilder eller mektig orgelbrus.
Disse samlingene har tatt form av mer eller mindre sammenhengende variasjoner over et bestemt tema, holdt i en meditativ toneart. Underveis har Rimbereid utviklet og perfeksjonert det essayistiske diktet, det brede og vidt forgreinede tankediktet, poesien som erkjennelsesmedium, litteratur som tenkning i språkbilder og ordmusikk.
Goethe kalte seg med en viss stolthet for leilighetsdikter, og også Rimbereids to siste samlinger springer ut av konkrete foranledninger og bestillinger: "Orgelsjøen" (2013) begynte sitt liv i Stavanger konserthus og årets bok i Oslo-filharmonien i anledning fjorårets grunnlovsjubileum, begge som samarbeid med komponister.
Temaet denne gang er altså lovene, deres opphav og mangslungne historie, rettstenkningen som sivilisatorisk prosjekt i kampen mot naturen i og utenfor oss, forskjellen mellom rett og galt på den ene side og godt og ondt på den annen, forbrytelse og straff som abstrakte begreper og blodig virkelighet i fortid og nåtid og en mulig fremtid. Stemmene i de ulike dramatiske monologene i første avdeling snakker ut fra helt forskjellige perspektiver på lov og rett: en innsatt forbryter, en dommer, en jusstudent, et offer (trolig myrdet), en ungdom på skråplanet. I tredje avdeling utvides perspektivet til naturen og dens ikke-menneskeskapte lover, og konkretiseres så i Epilogen til foreldrekjærligheten som enda en naturlov, som samtidig er en hellig lovnad til sønnen som personifiserer fremtiden, og mer forpliktende enn noen skreven kontrakt: å være det løftet / å love å være her.
Men bokens kjerne er midtdelen som består av ett langdikt på 65 sider, en tour de force som samtidig er en grand tour gjennom rettshistorien (i videste forstand). En poetisk-filosofisk odyssé, ikke foretatt av en blasert selfie-turist, men fremført som en ydmyk og undrende undersøkelse så stortenkt og finmasket at den i sin tur stemmer til ydmyk undring. Et destillat av en belesthet som er enorm, og med aktive gjenklanger – f.eks. av Stein Mehren: Offerritual og straff / sildrende ut av samme bilde, lovboken tykk og svart, med alle farger lukket inne i seg.
En nærliggende parallell i norsk samtidslyrikk er Cathrine Grøndahls "Lovsang" (2003), som har samme tema. Men man skal ikke ha lest langt i de to bøkene før forskjellene blir åpenbare – i spennvidde, refleksjonsnivå, kvalitet. Grøndahl er en advokat som kobler av med å skrive dikt på fritiden, mens Rimbereid er et fullbefarent geni på heltid, en profet som konsekvent følger kallet, roper i ørkenen og legger ned poesiens eneste lov: at ånden blåser hvor hen den vil.