Angela Hagens (1970) novellesamling «Mørk bil bak» (2011) var en stilsikker og skrivekyndig debut. I bok nummer to skifter hun fra nynorsk til bokmål, samtidig som hun går opp i format – fra ni noveller på under hundre sider, til en hel roman på 200, med tittelen «Oljeregnbuer».
Mens novellen er komprimert kleinkunst, er romanen en vagere form, med større rom for sprang og kast og digresjoner, vandringer i temaer, vekslinger i stilnivåer og synsvinkler, gjerne med essaystikk og lyrikk ispedd epikken. Den friheten benytter Angela Hagen seg av, men også slik at de fortellingene hun her samler under et overordnet plot, ikke bare er løse i snippen, men for karakterenes del også slappere i konturene.
I utgangspunktet dreier det seg om medlemmene i en for lengst oppløst familie, mor, far, søster, bror. De bor på forskjellige kanter av landet, opptatt av sine egne liv, som de behersker på så ymse vis, fra tilsynelatende bra til ikke i det hele tatt. Og nå har den 25 år gamle broren Tony forsvunnet fra en rehabiliteringsinstitusjon, der han er innlagt for rusbruk. Hans eldre søster er uggent urolig for ham og tar avgårde for å oppspore ham.
Det bringer henne tilbake til barndomstraktene ved fjord og fjell på vestlandet – forfatterens eget oppvekstmiljø – med sterke minner om tittelens oljeregnbuer i sølepyttene ved den bensinstasjonen med verksted der hun vokste opp sammen med mor og far og Tony. Foreldrene har for lengst gått fra hverandre. Selv bor hun østpå; Tony fortsatt i vest.
En familie har gått i oppløsning, forbindelsene mellom dem på nåtidsplanet er løse, mens personene fortsatt har dårlig grep om seg selv, nye mennesker og forhold: Romanens leting etter Tony blir samtidig den enkelte persons jakt på eget selv i egne liv, der lite så langt har hatt varig hold.
Men enda så bokstavelig talt livsviktig denne problematikken er for den enkelte, klarer ikke Angela Hagens første roman helt å heve seg til mer enn lettlest og lett underholdning. Men som dét er den bra.