I de senere år synes det i Skandinavia å ha vokst fram en ny kroppslighet i litteraturen, det noen kaller en poetisk materialisme, der dikterjeget står under biologiens press og ofte erfarer å være tvangsinnlagt i sin egen kropp. Med "Ennå er det tid" må debutanten Tora Ørdal Mikkelborg sies å skrive seg inn i en slik tendens, skjønt uten på noen måte å være tendensiøs.
De seks tekstene boken består av er ikke noveller i tradisjonell forstand, men fortellinger som kretser rundt skjellsettende, ofte traumatiske hendelser, galskap, overgrep og misbruk i ulike former, eller om foreldre som i sorgen over tapet av en datter glemmer barnet som ennå lever. Det er altså ikke solskinnshistorier vi har med å gjøre, tvert om; her er mye sorg, skam og død.
Grunntonen er mollstemt, tidvis dyster og ubehagelig. Tematisk og stilistisk sirkler fortellingene rundt stillstand og bevegelse, tiden som går, renner, sildrer bort eller simpelthen står stille. Personene har en følelse av at alt allerede er forbi og lever sine liv i et slags limbo. De er på innsiden, men er utenfor likevel. Tiden, bevegelsene og følelsene setter seg i kroppen, eller følelsene uttrykkes ved å skade den. Det kroppslige koples mot naturen, til trærne i en frukthage eller til insekter og fugler, og også til andre mennesker, i eksistensiell forstand, i en gjennomgående sansemettet spenning mellom det kroppslige og åndelige, naturen og omgivelsene.
Det er overbevisende gjort. Målt mot den spinkle, tilbakeholdne prosaene som er standarden for en god norsk novelle, faller nok Mikkelborg igjennom. Men dette er, slik all litteratur i en viss forstand er det, en utforskning av menneskets situasjon og eksistensielle betingelser, og levner liten tvil om at forfatteren er ute i et annet ærende enn bare å skulle lufte sine følelser. På den andre siden kan man jo undres over at så mange unge forfattere retter blikket innover mot kropp og knokler, når andres døde kropper legges i stabler foran våre porter i verden utenfor.