Denne Pulitzer-prisbelønte romanen, kjent gjennom HBO-serien ved samme navn, består av 13 kapitler om vanlige mennesker i en småby i Maine. Strukturen kan minne om novellesamlingens, men romanen er en tydelig sammenhengende fortelling med tittelkarakteren Olive Kitteridge i sentrum.
Romanen skildrer både Olive og hele det småbysamfunnet hun er en del av og viser hvordan vi lever og formes gjennom andre, hvordan vi ikke ser oss selv slik vi oppfattes fra utsiden, og hvordan selvbildet og selvforståelsen endres gjennom årene og relasjonene. I noen av kapitlene er Olive den sentrale hovedkarakteren, i andre er hun så vidt til stede eller nevnes bare flyktig, men belyses som karakter gjennom fortellinger fra andres liv og deres blikk på henne. Dette er en innsiktsfull og slående illustrasjon av at vi alle kun er hovedperson i våre egne liv, mer eller mindre sentrale medspillere i andres og statister for de fleste.
Olive er en sårt tiltrengt litterær kvinneskikkelse som, selv om hun lever et alminnelig småbyliv, aldri blir stereotyp. Hun tilfredsstiller ikke tradisjonelle krav til kvinnelighet og tilhørende krav om å være sympatisk, men får lov til å være en høy, bredbygd, aldrende, tverr og egenrådig tidligere matematikklærer. Hennes personlighet trer frem også gjennom kontrasten til ektemannen Henry, en omgjengelig og godt likt mann, men Olive har likevel hatt vel så stor betydning for mange rundt seg.
Denne romanen skildrer hverdag. Dette kan virke hendelsesløst og udramatisk, men her vises mesterlig at trivialiteten egentlig ikke finnes. Hverdagen er arnested for visdom og innsikt, og det er der livet foregår og blir til minner. Selv når ekstraordinære hendelser inntreffer i romanen, er der også her nettopp det hverdagslige som skildres med nøkternhet og fokus på små, menneskelige detaljer.
Romanen viser kjærlighet i ulike stadier og bærer med seg en selvsagt visshet om at ingenting kan savnes mer enn den. Dette gjelder alle typer kjærlighet, også forholdet mellom foreldre og barn, men først og fremst står ekteskap og romantiske forhold i ulike faser og av ulik varighet sentralt. Noen forhold er gode, andre gledesløse, mens noen oppleves som et helvete, fordi dagene går med til å påføre den andre lidelse. Men Strout makter å beskrive også dette nøkternt og hverdagslig og viser at også det fryktelige er del av hverdagen, slik det likegyldige og det fantastiske også er det. Ingen forhold er noen gang enkle hos Strout, og i løpet av et avsnitt eller en setning endres alt. Strout skildrer hungeren etter det som skal gjøre oss til hele mennesker, men også den ødeleggende redselen for selve håpet. Og det er aldri for sent for kjærligheten, den er like umulig og like uunnværlig uansett alder, og følelsene er like rammende og omkalfatrende i alderdommen: Alt unge mennesker ikke vet. De vet ikke at klumpete, gamle og rynkete kropper er like sultne som deres unge, faste kropper, at kjærlighet ikke skal forkastes skjødesløst, som om den var en kake på et fat med andre kaker som vil bli sendt rundt igjen.
Romanen er nydelig oversatt og har så presise bilder og treffende observasjoner at enkeltavsnitt og setninger nesten lyser mot leseren fra siden. Olive er en vidunderlig sammensatt karakter, og romanen tilbyr leseren innsikt i det fantastiske og ekstraordinære ved det nære og dagligdagse i all sin kompleksitet og variasjon. Den tilbyr ingen enkle løsninger, og selv om den også gir håp, er det ingen klisjefylt optimisme som møter oss. En glede å lese, og en bok som berører.