Da nordmennene i 1914 feiret de første hundre år som selvstendig nasjon, gjorde vi det bl.a. med en jubileumsutstilling på Frogner. I et land med ca. 2,5 million innbyggere, kom det halvannen million besøkende. Den såkalte Kongolandsbyen var kanskje den største attraksjonen.
Kongolandsbyen var et freak show med et åttitalls senegalesiske (!) kvinner, barn, menn som tuslet omkring til godtfolks beskuelse i en rekonstruert negerlandsby, en primitiv demonstrasjon av hvor langt vi var kommet her til lands. Den framviste en rørende, allmenn framtidsoptimisme som rådde i kolonialismens storhetstid: Se hva disse tilbakestående kan hige mot ved hjelp av misjon og teknologi.
Nå fikk framtidsoptimismen seg en alvorlig knekk med den verdenskrigen som brøt ut i selveste jubileumsåret, men raseteorier, hodeskallemålinger og rasisme forble populære idretter blant biologer, medisinere og psykologer gjennom hele mellomkrigstiden. Så kom neste verdenskrig.
Alt dette kan man godt ha i bakhodet når man åpner svenske Carl-Henning Wijkmarks (1934, debut 1972) praktfulle roman «Dresinen». Den tar fatt i jubileums— og krigsåret 1914, langt ute i bushen i det virkelige, afrikanske Kongo. Der er den drygt tretti år gamle jeg-fortelleren, den frankofone belgier og jesuitt Moulin, en etterhvert svært frafallen katolsk pater, stasjonert ved en anleggsleir ved en elv flere dagsreiser fra nærmeste by, for å ta seg av anleggsarbeidernes åndelige behov – om det skulle vise seg at de har noen som går i hans profesjonelle retning.
Derfra legges det sviller og anlegges et jernbanespor videre inn i det mørke fastland. Den europeiske arbeidslederen, ingeniøren Dittel (ham går det ille), har på stedet konstruert en eventyrlig dresin, så solid og manøvreringsdyktig at den går like godt til vanns som til lands. Herfra tar fortellingen bokstavelig talt av da tre merkelige skapninger nærmer seg leiren, sivilisasjonen om man vil. De ser ut som aper, eller kanskje menneskeaper, missing link, kanskje, og er noen evolusjonens merkverdigheter som kanskje har potensiale i seg til å bli folk, lurer Moulin.
Aper eller ikke: de elsker å ape arbeidsoperasjoner, og kan i timesvis stå utrettelig med tomme blikk og drive dresinen fram, eller skyfle jord, språkløse og stumme. Omstendighetene i denne fantastiske, vidunderlige fantasi- og eventyrromanen, en jublende usannsynlig, men overbevisende omvendt Robinson Crusoe-fortelling, tar ikke bare pateren og de tre apene uti elva på dresinen, men videre til havs, og etter nærmere et halvt år (med et opphold på Sankt Helena av alle steder) over Atlanteren til Brasil. Det er bare å gi seg over.
Slik har det gode mennesket pateren sin egen lille, mobile kongolandsby, som sjef for sitt evolusjonistiske prosjekt: å betvinge hele genetikken og sivilisasjonshistorien inn på ett lite år og omdanne de tre apene, de to «guttene» og den kvinnelige skapningen, til mennesker. Det går som det må, dobbelt ironisk når det nettopp er en katolsk pater som «vet» hvem som skapte himmelen og jorden og oss alle, når og hvordan, som står for eksperimentet.
Etter å ha berget livet og slitt seg gjennom brasiliansk ødemark, til dels sammen med desillusjonerte, utslitte, svindlete europeiske emigranter, kommer Moulin til andre erkjennelser enn dem han satte ut med: For her har ikke vært noen betydelig sivilisatorisk effekt på apene hans, mens han omvendt må konstatere at nordeuropeiske emigranters strabasiøse tur inni jungelen har hatt en avsiviliserende effekt på dem.
Selv får Moulin et langt liv i Carl-Henning Wijkmarks vidunderlige, eventyrlige romankonstruksjon.