Tigerforlaget ble opprettet i fjor. Det er et imprint under Aschehoug «med fokus på å arbeide frem bestselgere og skape entusiasme rundt ny litteratur i Norge», som det står i egenpresentasjonen. Med et slikt ubeskjedent program inviteres de store forventninger, så når forlaget kaster en debutant utpå, får Kjell Erik Ullmann Øie (1960) meget å leve opp til. Han hiver seg fryktløst inn:
Tvillingen Sebastian Erbe Meyer vokser opp i en velberget Trondheimsfamilie der generasjonene kan alt annet enn «Kunsten å elske et barn». Med sin allvitende forteller tar debutanten kraftig sats og lar den nå trettitreårige Sebastian en sommernatt bryte seg inn gjennom et vindu på et trondheimsk sykehjem for å bestjele beboerne. Han regner med at de gamle er så svake og neddopete at det er farefritt.
Men så griper den gamle, halvt paralyserte damen i den ene sengen tak i ham, med ordene: «Stjeler du fra din egen mormor.» Hun er Sebastians mormor, like kvass i hodet som hun er skrøpelig i kroppen. Denne usannsynlige situasjonen (Sebastians mor er forresten ordfører i Trondheim) – og med Sebastian i bestemorens seng, utvider seg til en lidelseshistorie om følelseskulde og likegyldighet, om løgn, forstillelse, (lands)svik og fasadebeskyttelse gjennom generasjoner, en fortelling om våre handlingers og forsømmelsers ufrakommelige konsekvenser.
Den går fra Sebastians tidlige barndom og oppvekst, juks og bedrag, til han nå, som selverklært «halvjunkie som selger seg selv», er tilbake i hjembyen etter år på drift som short time gigolo og homseprostituert i Barcelona og Pattaya. Kapittel 37, av 55 episodiske, gir en særlig grafisk beskrivelse, i en roman som etter en pangstart etter hvert dabber av, blir delvis gjenkjennelig flat – før den tar seg opp igjen, med personer som insisterer på at de elsker folk de ikke liker; for dét må man.
Debutanten kan skrive, som det heter, men har en beregnende hang til å avslutte kapitlene med en sats for effektens egen del, mer lettvint kjekk enn effektiv.