Etter flere romanutgivelser med ulik mottakelse er Gaute Heivoll nå ute med en novellesamling. Samlingen er satt sammen av historier lagt til forskjellige tidsperioder og med svært ulike karaktertyper, og selv om kvaliteten spriker er brorparten av novellene uengasjerende.
Tittelnovellen «Øksa og ishavet» er samlingens sterkeste novelle, der forholdet mellom skrivestudenten og hans læremester skildres. Relasjonen går fra å være en elev-lærer relasjon til å bli vennskapelig, de utfordrer hverandre intellektuelt, men de kommer likevel aldri helt på linje. Spenningen dem imellom skildres godt og fremstår som ekte, de to personene er komplekse slik at det er vanskelig å få tak på dem. Da blir det spennende.
Noveller av slik kvalitet er det imidlertid få av i denne samlingen. Brorpartene av novellene engasjerer ikke like mye. Hovedproblemet er at de ikke inviterer leseren inn i historien, fortelleren har en historie han vil fortelle og en følelse han vil skape. I god litteratur oppstår gjerne et møte mellom tekst og leser, slik at teksten oppfattes ulikt for ulike lesere, men slik er det sjelden i disse novellene. Fortelleren blir informativ og konkluderer for leseren, det er ingen mystikk, men i stedet fortellinger uten rom for den individuelle leseren. Et eksempel er dette: "Moren dør plutselig. Hun faller om på kjøkkenet. Befridd fra de grå, ørkesløse dagene som har uthulet hennes siste år." Slik går historiene fremover, uten at leseren selv kan reflektere over karakterenes liv eller fortellingens utvikling. Utdraget over er også et eksempel på hvordan språket i novellesamlingen ofte er dramatisk, triste følelser manes frem gjennom store ord. I samme novelle når en karakter skal beskrives, står det "… han minner ham om faren. Det samme alvoret. Tungsinnet som omkranser en kjerne av forsonlighet." Språket er så voldsomt, så dypt på en merkelig måte at det blir for voldsomt for denne leseren. Gaute Heivolls siste utgivelse er derfor en samling lite medrivende noveller.