Karsten Alnæs’ (1938, skjønnlitterær debut 1975) verkliste består av innpå førti titler fordelt over en rekke sjangre, fra fagbøker, som bokseriene «Historien om Norge» og «Historien om Europa», til barnebok og kulturguide, via historisk og selvbiografisk funderte romaner. Høstens roman er jeg-fortellingen til den fiktive arkitekten og svikeren Anders Meyer.
I det «Du kommer i dag» åpner, ligger den slagrammete jeg-fortelleren sterkt redusert og i takknemlig undring over at hans eks-kone, Karen, som han snaut har sett på tiår, nå sitter hos ham. Selv kan han ikke reise seg, stå og gå ved egen hjelp, de kognitive funksjonene går tregt, og artikulasjonen er sludrende tilfeldig.
Da han først våknet etter slaget, husker han dårlig nok hva som skjedde og hvordan han havnet på sykehus, men han begriper med sinnsro at nåværende ektefelle, Cecilie, arkitekt hun også, opplever ham som et heft. Og at hun ikke kommer til å la seg hefte: De to kom sammen for tjue år siden i noe han, som da var i førtiårene, gift, med to små barn, i et til da stødig og kjærlig ekteskap, opplevde som en erotisk erupsjon. Cecilie var i tjueårene.
Han forlot kone og barn, og sammen etablerte Cecilie og Anders i København sitt eget arkitektkontor, til internasjonal suksess, berømmelse og jet set-liv. Det passet henne perfekt; men aldri ham. Så handler romanen da om Anders’ forsøk på å komme under vær med hva og hvorfor han for tjue år siden gjorde som han gjorde, med svikene, løgnen og forstillelsene, hva det forunderlige at hans første kone nå daglig besøker ham, kan bety – den nåværende har «parkert og forlatt ham til opphugging».
Fins det tilgivelse? Fins det mulighet for (for)soning? Fins det håp, og om hva? Etter så mange forspilte dager og år ser han framover, kanskje i en sviktende erkjennelse av at hans ferskt tilstrebede vedkjennelser ikke er helt tilstrekkelige. Mens den røynde forfatter Alnæs runder sin bevegende fortelling av med en åpen slutt; alt holdt i et nøkternt, sordinert språk.