Siden debuten i 1983 har Thorvald Steen (1954) opparbeidet en lang verkliste dikt, romaner, skuespill og essays. Blant romanene er bøkene i «Vekten av snøkrystaller»-trilogien innholds— og følelsesmessig gripende, romanteknisk vel gjennomførte. Det samme kan det være vanskelig å si om alle de historiske romanene hans.
Den sjuende i rekken har tittelen «Det usynlige biblioteket». Den er en knute av en roman, enda mer problematisk som faghistorie- enn som romanskriving, uten at det går an å gjemme seg bak sjangerbenevnelsen roman og insistere på at dette er diktning: De siste tolv sidene, som kommer etter og utenpå selve romanen, består f. eks. av 21 noter som skal forklare og sette romanen i historisk sammenheng, som om heller ikke forfatteren stoler på at romanen greier seg selv. Denne avrundingen er likevel bare begynnelsen:
«Det usynlige biblioteket» har tre hovedpersoner, keiser Aleksander – siden kalt den store (356-323), filosofen Aristoteles (384-322) og Aleksanders fiktive kokke og elskerinne Phyllis (?). Handlingen utspilles under Aleksanders siste dager, denne hensynsløst brutale, forfyllete unge mannen som hadde drukket seg i hjel om han altså ikke var forgiftet.
Aleksanders lærer, vismannen Aristoteles er her framstilt som en humørløs karrierist og gammel gris. Og framstillingen står jeg-fortelleren Phyllis for, en sjelden, inntil det usannsynlige oldtidskvinne. Hun er ikke bare Aleksanders kjæreste og elskerinne, men går samtidig i jobb som en av hundre kokker i hans følge – med eget rom, stor garderobe, smykker og sminkeutstyr. Hun er intelligent, klok og varm, for ikke å si bemerkelsesverdig språk- og skrivekyndig.
Nå er hun offer for intrigene rundt den døende keiseren, satt inn på en liten celle, og får bare leve så lenge hun ennå skriver på sin og Aleksanders historie. På de siste to sidene er det som hun skriver etter sin død. Inni dette sammensuriet har forfatteren Steen mange steder lagt inn sin egen nåtidige parallellsituasjon. Det går ikke opp.