John Ajvide Lindqvists siste roman, fint oversatt av Henning J. Gundersen, har som forventet gjenkjennelige trekk fra skrekkgenren. Likevel kan dette vanskelig kalles en tradisjonell skrekkroman, selv om boken skildrer livet etter undergangen.
Fokus er på en gruppe mennesker som ender opp sammen etter en udefinert katastrofe. Ti mennesker, åtte voksne og to barn med svært umake bakgrunn, våkner opp og finner det svenske landskapet og campingplassen de befant seg på kvelden før, erstattet av uendelige gressletter. Den skremmende postapokalypsen er velkjent, men her er den i tillegg fremstilt absurd og med humor. Karakterene vet ikke hva som har skjedd, eller om det finnes andre mennesker der ute, men de tviholder på håpet om å vende tilbake til det normale mens radioen uavbrutt spiller svensktopper. De ti er en underholdende blanding karakterer som hele tiden søker etter mening i den unntakstilstanden de befinner seg i. Men kulturkonfliktene er tydelige selv etter katastrofen, og veien til total oppløsning er kort.
Romanen utforsker mangelen som sentral og definerende egenskap, både for mennesket og i verden. Fortiden rulles opp for hver enkelt karakter, hemmeligheter avdekkes, og historier blir fortalt. Natur og monstre truer, og urgammel, menneskebåren ondskap stiger frem. Karakterene konfronteres med det de frykter mest når de nærmer seg den nye verdens grenser, og etter hvert innhentes de også av det de frykter.
Som leser vil jeg så gjerne like denne boken. Jeg vil så gjerne gripes av den gjenkjennelige settingen, av den absurde sosialdemokratiske postapokalypsen og det alminnelige, konforme samfunnet som brister og går i oppløsning, og som også rommer menneskelighet og kjærlighet, men jeg får det ikke helt til. Det er for mange elementer som skal inn, for mye fortid og magi, og det uavklarte i situasjonen blir for utilfredsstillende i lengden til at romanen klarer å innfri helt.