I sin beste roman til nå, «Nu, jävlar!» (2011), følger Heidi Linde tre kvinner og en mann bosatt i Kongsvinger gjennom et døgn i 2009. Synsvinkelen holdes i tredje person, og hovedkarakterene – som alle bærer på traumer og drømmer om et annet liv – skildres vekselvis og troverdig i tolv hverdagsforankrete kapitler.
I sin nye psykologisk-realistiske kollektivroman, «Norsk sokkel», nyttes nesten samme komposisjonsteknikk. Ulike kvinner og menn, med forskjellig sosial status og alder, tildeles perspektivet i tekstens seks kapitler, samtidig som det geografiske sentrum ikke lenger ligger fast, men endrer seg underveis.
Her møter vi Ragnhild på Lillehammer, Kristian fra Skien, Nadja i Trondheim, Gunnar fra Ski, Tale på Kreta-ferie og Kai på Jessheim. Deres individuelle historier skal ikke bare leses som løsrevne tekster om samliv, konflikter og krise. Kapitlene i boka samtaler innbyrdes, oftest fordi hovedkarakterene er i slekt med hverandre og nevnes i ulike sammenhenger underveis.
I opptakten til hvert kapittel fins utdrag av et offentlig dokument. Det røper hva den påfølgende, fiktive fortellingen skal handle om. Temaet kan være alkoholisme og rusomsorg, folketrygden, barnevern og fosterhjem, eldreomsorg, nordmenns privilegerte posisjon i verden eller fosterdiagnostikk.
Hver enkelt historie er elegant turnert og trygt forankret i norsk hverdagsvirkelighet. Med alvor og smil avdekkes konflikter som ikke nødvendigvis er selvforskyldte eller forsvinner om man er aldri så løsningsorientert. De problemene personene baler med, kan nok føles plagsomme og unike, men i den store sammenhengen dreier de seg gjerne om bagateller. Den norske velferdsstaten har støtteordninger som gjør at den obligatoriske sutringen over et samfunn eller medmennesker som svikter, ofte blir malplassert. Som norsk Syden-turist er man f.eks. representant for verdens desiderte overklasse på tur, uansett.
Så Heidi Linde framstår fortsatt som en underholdende, stilsikker forteller med snert i tvisynet.