For første gang har Roy Jacobsen skrevet en oppfølgerroman. Han beretter videre om Ingrid Barrøy, en av hovedpersonene i den kritikerroste bestselgeren «De usynlige» (2013) der handlingen er lagt til helgelandskysten fra 1913 til 1928 og det lutfattige, steile kystproletariatet skildres med saklige, solidariske ord som gjør de usynlige hverdagssliterne, ofte glemt av historikerne, synlige i all sin lågmælte verdighet.
Bokomslaget på «Hvitt hav», signert Stian Hole, har profetisk kraft. Det viser en enslig kvinne i robåt og to druknede, blodige, halvt synlige menn i uniform, samtidig to (store) lik og to (små) øyer – et scenario som lett kan bringe tanken hen på dagens situasjon i Middelhavet.
I årets tredelte roman er Ingrid blitt trettifem. I november 1944 avslutter hun arbeidet på fiskemottaket i land og ror tilbake til Barrøy der det ikke lenger fins mennesker, dyr eller fyrlykt. Hun er innstilt på å være alene. Men blir det ikke.
For det er krig. Det tyske fangetransportskipet MS «Rigel» blir bombet av britiske fly, og russiske lik flyter i hopetall i land på helgelandsøyene uten at lokalbefolkningen blir varslet om tragedien gjennom media. Snart begynner en stadig mer urolig Ingrid å plukke opp fillete klær på Barrøy, før hun tvinges til å håndtere stinkende, døde kropper, maltraktert av glupske fugler. Situasjonen skildres usentimentalt og rått, med mange groteske detaljer.
Men det fins lys i mørket. Ingrid finner og steller en skamfert, russisk soldat i tysk uniform, og en øm, sensuell kjærlighetshistorie utvikler seg mellom henne og den fremmede, en 22-årig ingeniør fra Leningrad med hud «glatt og hvit som en torskemage». Hun stryker den sårede over kinnet «fordi det ikke var mulig å la være», og hun griper den «bandasjerte hånda og leide ham ut i gangen og opp trappene og inn på Nordsalen og lå sammen med ham for resten av livet». De «snakket hvert sitt språk og forsto hvert ord», og for første gang lar hun seg – med klang av John Donne og Ernest Hemingway – «fylle av den overveldende vissheten om at det finnes en annen øy». Aldri har hun følt seg vakrere. Fra nå av vil hun «ikke kunne holde ut et liv uten ham».
Denne kjærlighetssagaen topper seg på høydramatisk vis mot slutten av første hovedavsnitt i romanen. Deretter blir fokuset et annet. Vi møter først Ingrid på et sykehus. Hun lider av hukommelsestap, er gravid og «visste idet hun slo øynene opp i det hvite rommet at hun måtte tilbake til Barrøy for å finne igjen forstanden. For å finne igjen mannen. For å finne igjen barndommen og livet».
Ingrid er ikke alene om å dra til den vesle øya i havet. Dit kommer også diverse familiemedlemmer og kjente sammen med finnmarkinger som sendes sørover fordi tyskerne bruker Brent jord-taktikken nordpå. Skildringen av Ingrids møte med disse menneskene omfatter nød, død og livskraft, men eier knapt samme trøkk som scenene der likfunn, stakkato åndedrett og naken hud involveres.
Og likevel – Roy Jacobsen står igjen fram som en storartet forteller av det ujålete, medrivende slaget. Da ikke bare fordi Ingrids kjærlighetshistorie rører ved hjerterøttene, eller fordi referansen til en skipskatastrofe der mer enn 2500 uskyldige liv går tapt (mot Titanics drøye 1500) gir innsyn i et kapittel av krigshistorien som er ukjent for de fleste.
At synsvinkelen oftest ligger hos – eller tett på – Ingrid, forhindrer ikke at en navnløs forteller hever seg over plottet og kommer med fyndordaktige, spissformulerte visdomsord. Som når romanen åpner med utsagnet «Fisken kom først. Mennesket er bare en seiglivet gjest ved havet», eller når det tales om «lønnsarbeidets sedvanlige, innfløkte svindel» hvor maktens håndlanger på lønningsdagen signaliserer at det er «herren det er synd på og ikke slaven».
Kunnskapen om ulike typer kroppsarbeid står sentralt i forfatterskapet og formidles gjennom en kombinasjon av nøkternt fagspråk og poetiske bilder. Om barrøyværingene heter det at de er «et folk av få ord og stor visdom i hender og føtter». Dette demonstreres med naturalistisk presisjon når Ingrid flekker sløyd fisk, «kuttet kverken, vrengte opp ørebeinet og skar av ribbeina fra nakken og ned til buken, førte snittet helt ut i spolen, hogg av ryggbeinet i gattet, kuttet alle ribbeina også på høyre side og rev ut ryggen som om hun flerret opp en rusten glidelås.»
Dette er en tekst hvor svar nekter å innfinne seg. Ingrids black out tier om det som skjedde da hun havnet på sykehus, penger mottatt fra en prest føder uavklarte spørsmål. Disse innslagene av talende taushet og mørke rom å gå inn i styrker en realistisk fortelling som målbevisst knytter an til krig og fred, glede og sorg, lokalt og nasjonalt, historisk utsyn og verden her og nå.