Denne korte, lavmælte romanen skildrer et gjenkjennelig og særegent familieliv der små detaljer fyller et stort lerret og rommer et helt liv. Det nydelige anslaget setter tonen for romanen og fanger den egenartede, nesten fysiske stillheten i et hus der barn sover, og der trygghet og frykt er uløselig sammenvevd. Det skjøre barnelivet, på samme tid umistelig og udødelig, står i sentrum. Gjennom tilbakeblikk og øyeblikksbilder, nesten fotografisk frosset i utsøkte detaljer, tegnes et familieliv som ligner så mange andre, men som har sin helt særegne dynamikk, sin egen historie og omslutter sin egen verden.
Jeg-fortelleren er en trebarnsmor som har mistet sin eldste datter som følge av spiseforstyrrelse, og vi får innblikk i dette utenkelige tapet, som introduseres nesten umerkelig og tilbakeholdt. Morens sorg og tap, hennes stillferdige desperasjon, umuligheten av å gå videre, selv om det er det eneste valget man har, er gripende og usentimentalt skildret, og på fortettet og imponerende vis blir også forholdet hennes til broren og ektemannen vesentlig.
Fortellingen evner også å stille spørsmål om samfunnsansvaret for barn. Det personlige tapet speiles i betraktninger rundt de utsendte asylbarna og ofrene fra Utøya, som også er barn som burde ha blitt reddet. Alle har en hverdag, en ukrenkelighet, et liv i verden som forplikter, men som så lett sviktes, og vi konfronteres med det umenneskelige og utilgivelige sviket det er å la barn gli bort mellom fingrene på oss.
Romantittelen reflekterer også den redselen vi føler for barna våre, for at noe skal skje med dem, at nærværet skal opphøre. Dette er kjærlighetens forbannelse – at vi alltid må frykte å miste den, og at vi kunne og skulle ha forhindret katastrofen før den inntraff. Innsikten i at vi lukker øynene for de barna vi bevisst holder avstand til, hvordan skylden bortforklares og ansvaret pulveriseres, er vond og viktig. Det er godt gjort å skrive en så rik roman om så vanskelige og store spørsmål med så få ord.