I sin trettende roman (ikke ellevte som det påstås på bokomslaget) åpner Ian McEwan med å sitere fra den britiske Barneloven av 1989, og han avslutter drøye to hundre sider senere med å takke jurister og andre som har gjort det mulig å skrive en fiktiv tekst der reell rettssalsdramatikk og religiøs dogmatisme blir belyst.
Teksten er holdt i tredje person og perspektivet plasseres hos 59 år gamle, barnløse Fiona Maye, en respektert høyesterettsdommer ved familieretten i London. Vi møter henne hjemme i leiligheten der hun bor sammen med sin jevngamle ektemann Jack, professor i historie. Skjelvende drikker hun whisky fordi Jack nettopp har bedt om hennes tillatelse til å gjøre et stort, seksuelt sidesprang. Den utkårete er en 28-årig statistiker. Hun skal skape den seksuelle ekstasen ekteskapet ikke lenger åpner for, men siden han fortsatt elsker Fiona, vil han ikke skilles.
Hva som skjer etter at Fiona ber han forlate leiligheten, bør knapt røpes i detalj. Men spesielt original og overrumplende blir denne turbulente samlivshistorien ikke.
Mer interessant er konfliktene Fiona må takle som dommer. Hun møter separerte og skilte foreldre som krangler om barna. Både blant muslimer, jøder og katolikker opplever hun at religionen skaper frykt og moralsk uakseptable holdninger. Selv prøver hun å se sakene i lovens og rasjonalitetens lys og handle profesjonelt, uten at sterke følelser får styre avgjørelsene hennes.
Samtidig som hun baler med ekteskapskrisen sin, får hun en henvendelse fra et sykehus. Den kreftsyke, 17-årige Adam må få en blodoverføring for å kunne overleve. Men foreldrene tilhører Jehovas vitner, og verken de eller sønnen vil tillate at fremmed blod tilføres den sykes kropp. Det blir opp til Fiona om Adam skal tvangsbehandles eller ikke.
Den poesiskrivende, musiserende Adam nærmer seg tidvis en klisje, men det moralsk ladde, emosjonelle dramaet hovedpersonen blir viklet inn i, gjør inntrykk – selv om det hefter noe utvendig og belærende ved slutten av soga.