Selv om det nok alltid har vært slik, har det i seinere år ikke bare blitt åpenbart for alle at mangt og meget av en forfatters diktning har direkte linjer inn i forfatterens eget liv og biografi: Det har igjen blitt et program at man kan skrive sitt eget liv som roman for slik å reflektere en større, vår alles, samtidige virkelighet (som Ketil Bjørnstads mangebinds «livsverk»).
Ingen norsk forfatter markerer et symbiotisk forhold mellom liv og skrift tydeligere enn Karl Ove Knausgård (1968, debut 1998). Fra lanseringen av var dét selve den sensasjonspregete, og sensasjonelt vellykkete, gimmicken og salgsdrivkraften bak «Min kamp I-VI»» (2009-2011; 3600 sider; opplag: 468.000 eks bare i Norge). Der er skillet mellom karakterene, egen person, egen familie, bror, egne ektefeller og forhold utvisket. «Min kamp» endret måten vi diskuterer romaner så det ikke lenger er mulig å late som romaner flest er fri diktning.
«Min kamp» skapte også et voldsomt opprør, til dels fra Knausgårds egen slekt og ekskone, men like heftig fra de mange leserne som fant det utillatelig å henge ut egen far og bestemor slik de oppfattet at han gjorde, og i siste bind framstille ektefellens sykdom på en måte som kan invitere til mest medlidenhet med den slitne Karl Ove som har så mye å stå i med kone og barn at det vanskeliggjør sluttføringen av «Min kamp» – som den altså samtidig handler om.
Hvor gamle, hvor modne og kloke tenkte ellers Knausgård seg at hans egne barn skulle bli før de kunne utsettes for det Far har skrevet. Er det norske romanverket «Min kamp» egnet lesestoff for et verdenspublikum, med medfølgende verdensberømmelse til opphavsmannen – minus hans egne barn? Innvendingene om hva farens publiserte liv og skrift kan få av negative følger for barna, er heller fraværende. Så når han nå med «Om høsten» – et «brev» på 60 korte tekster i det som skal bli en firebindsutgivelse – meddeler seg til sin ennå ufødte datter for å minne om livets storhet og gave – samt seg selv, gjør han det ikke som en hvilken som helst forfatter.
Boken er en kjærlighetserklæring til den ufødte datteren. Den er vakker, og den uttrykker en omsorg for det nye avkommet som gjennomgående ikke er god å få øye på i «Min kamp»; selv om den finnes. Og den springer tydeligvis ut av en sterk meddelses— og skrivetrang, i form av små biter – lyriske, essayistiske, leksikalske, rene sansninger – som til sammen blir et uttrykk for Knausgårds holdninger til tilværelsen og samtidig en guide for den ennå ufødte, om ikke for hennes eget liv, så i hvert fall inn til ham.
Inderligheten og alvoret kjenner leseren igjen, lystighet – enn si humor – er fortsatt fraværende, mens innbittheten – som til tider kunne forveksles med vrangskap og sur forurettethet på egne vegne, nå er borte. Under ett-ords overskrifter skriver han sansende konkret om «alt» («Toalettskåler» – han er opptatt av kroppsdeler, «Øyne», «Kjønnslepper», og menneskelige sekreter, «Oppkast», «Piss», «Ambulanser», «Gummistøvler», «Flasker») og natur og landskap rundt seg. Men bare så lenge det er nært ham selv, personlig, i direkte sanset forhold til ham selv, angår hans følelser:
Ved bare å forholde seg til privatsfæren og sin egen miniverden må Knausgård være den mest a-politiske forfatter her er (som i et tynt stykke som «Krig», der krig behandles som lek og aggresjonsutløser, med faktiske og historiske feil.)
I sum er «Om høsten» så langt forfatteren nå strekker seg i kjensler og forstand, i et forfatterskap under stadig utvikling. Han har etablert sin helt egne, gjenkjennelige stemme, i en stil som fortsatt beveger seg fra det lyrisk medrivende til arkaiske særegenheter og besvergende følelsesutbrudd.