Jeg har sagt det før, men likevel: Man kvier seg i det lengste for å karakterisere en seriøs norsk samtidsforfatter som humorist, særlig om det er et menneske man vil vel. Litt for ofte er norsk humor plumpe vitser, lumske ballespark og brautende smakløsheter uten dobbeltbunn, slik at humoriststemplet nærmest blir en måte å avskrive forfatteren på.
Men Erlend Loe er smikkløyen. Som når han i høst, med gravalvorlig mine og den ene scenen mer burlesk enn den andre, kommer med siste bind i trilogien om besteborgeren Andreas Doppler, han som trynte på sykkel og forlot en gravid kone og to barn, for så å skaffe seg elgen Bongo som bestevenn og bli bueskytende indianer i Nordmarka, i steil protest mot bruk og kast-samfunnet og det ekle, norske flinkhetstyranniet.
Denne studien i en mannlig drop out-skjebne er naturligvis noe mer enn en oppvisning i ha-ha-humor, naivisme, absurdistiske bisarrerier. Alvorskaren Erlend Loe – som nylig ble valgt som vararepresentant til bystyret i Oslo for MDG – ser med skrått blikk på vår materielle overflod og misbruk av naturen når han nå lar Doppler vende tilbake til Oslo fra de värmlandske skoger.
Innledningsvis dreier det seg om møtet med familien han forlot for nesten tre år siden. I det hvite huset hans som er blitt blått, bor nå en departementsansatt «kåting» i rollen som elsker og far, noe kona Solveig og barna er såre fornøyd med. Følgelig må Doppler bosette seg oppe i en furu med teltet sitt og agere kikker for å skaffe seg den innsikten som må til for å kunne utmanøvrere rivalen og vinne familien tilbake.
Historien om hvordan han i første omgang beseirer inntrengeren er ikke bare ellevill og frekk. Den er makeløst vulgær og aldeles uforglemmelig. Ved hjelp av målrettet «runking» og «sædskvetting» nedkjemper han snart motstanderen. Bastante moralister og lesere med sans for det opphøyd vakre vil garantert kunne finne mye å ta avstand fra i disse sexifiserte Doppler— skrulleriene der et digert «organ» står i sentrum. Men reagerer leseren som undertegnede, blir det mye fliring og humring og latterskratt underveis. For hvordan skal man ellers stille seg til f.eks. et ansiktsløst nakenfoto, av en skilt nabokvinne brukt i sjalusikampen mot den kåte joggeren, et foto som siden kan selges «for kanskje femten kroner på Steinerskolens julemarked».
Nå ville ikke dette vært en loesk latterbombe om ikke det etiske alvoret var inkorporert i Dopplers danningsprosess. Hovedpersonen forblir jobbløs, famler, lyver og er ulykkelig. Ofte kjenner han seg som en au pair der han lager mat, vasker og blir tv-slave, oppslukt av krig og porno. Urolig leter han etter noe han ikke vet hva er, stadig provoserer han kone og barn, verbalt og gjennom outrert atferd, slik at han igjen kastes på dør og blir tiggende uteligger i stedet.
Deretter opplever han kjempesuksess i København, først som eier av et cateringselskap, siden som legendarisk kroppsarbeider – altså pornostjerne – med en melkedrikkende, russisk molokaner som kunstnerisk-kommersiell sjef. For ikke å bli et klassisk dophue, ødelagt av sexindustrien for alltid, bryter han til slutt over tvert og reiser med en vannsengsovende Bongo tilbake til Oslo og Marka hvor han blir en ny Isak Sellanrå som får sin Inger, nå i skikkelse av en aldrende romkvinne og med endret språktone som resultat: «Om natten lå han og var grådig etter henne og fikk henne.»
En rask sammenfatning som dette yter naturligvis ikke teksten rettferdighet. Dopplers mer eller mindre pålitelige, skrudde, vittige utsagn, observasjoner, refleksjoner og handlinger, knyttet til familieidyllen som sprekker, seksualitet som løper løpsk, egen sosiale misære og den indianske Potlatchen-tradisjonen, akkompagneres av mange ledemotiv og verbale ekko i form av f.eks. leksikalsk og statistisk informasjon, en kanin, et modellfly, en fyrstikkeske, en liste over Dopplers gode egenskaper – den er kort! – (og i slekt med listene i «Naiv.Super» og «Volvo Lastvagnar»), en dash kørka Märtha-Louise aura av det surrealistiske slaget, matoppskrifter, dagboksnotater, et visittkort, skummet kulturmelk, en kaninlue med øreklaffer, Dopplers kåthetsdiagram, japanske signalord, økologisk baserte dommedagsvarsler samt diverse litterære allusjoner – ikke bare til Hamsun, men også til bl.a. Jules Verne, Obstfelder og H.C. Andersen.
Så Erlend Loe vet hva han tuller med, den luringen.