Boka Levende religion gir en oversikt over hva flere av Rogalands mest aktive religionsforskere holder på med for tida. Redaktørene markerer innledningsvis en ambisjon om at kapitlene skal vise hvordan det religiøse liv i Rogaland er en del av globaliseringen, ved at det er en toveiskontakt mellom religionen i fylket og globale religiøse trender. De signaliserer også en interesse for å utforske folk flests hverdagsreligion snarere enn de religiøse og teologiske eliter. Innenfor denne rammen – som ikke alltid følges opp like mye – er det et mangfold av temaer og tidsepoker som belyses. Torstein Jørgensen beskriver i artikkelen «Pavens lange arm» hvordan det i middelalderen kunne komme avgjørelser i lokale saker direkte fra Roma. Han er selv inne på at vi har store kildeproblemer så langt tilbake når det gjelder folk flests religiøse strev, så her er det nødvendigvis mest prestenes religion det handler om.
Mange av overskriftene er gode og treffende. Svein Ivar Langhelle skriver om «Då det blei synd å le». Det handler om de haugianske vekkelsene som endret Rogaland, fra temmelig fuktige drikkeskikker til et asketisk livsideal som kunne prege folk også utenfor kretsen av de omvendte, fordi haugianerne ofte var dyktige mennesker som ble sett opp til. Kari Hempel skriver levende om emissæren Sven Foldøen, og får fram hvordan han var inspirert av amerikansk vekkelsesliv. Men også her er en religiøs leder mer enn «vanlige folk» i fokus. Vi nærmer oss grasrota mer i Kristin Fjelde Tjelles bidrag om Misjonsselskapets og misjonsforeningenes framvekst. To hovedfortellinger har hatt appell, sier Tjelle: Forestillingene om at «hedningene» hadde et intenst ønske om å bli hjulpet, og Jesu bud om å misjonere.
Flere artikler er skrevet av forfattere som har behandlet de samme temaene andre steder før. Det gjør kapitlene solide, men ikke så originale. Det er mer nytt stoff i de kapitlene som tar for seg det religiøse liv i vår egen samtid. Det gjelder for eksempel Tomas Sundnes Drønens og Stian Sørlie Eriksens oversikt over kristne migrantmenigheter i dagens Rogaland. De estimerer antallet i dag til å være 35-40 innvandrerbaserte menigheter. Nytt stoff bringer også Gerd Marie Ådna i et kapittel basert på intervjuer med muslimske informanter. La meg nevne ett interessant moment: Det er flere muslimer som har politiske verv fra sentrum mot venstre enn fra sentrum mot høyre. Dette er i samsvar med forskning jeg har vært med på i andre deler av Norge, jfr. boka Religionens tilbakekomst i offentligheten? redigert av Inger Furseth.
En av bokas redaktører, Anne Kalvig, gir en oversikt over alternativ spiritualitet i Rogaland, et felt hun kjenner godt. Så er det en serie artikler som setter søkelys på smalere deler av Rogalands religiøse mangfold. Jon Skarpeid skriver om den såkalte diamantvei-buddhismen i Buddhistisk Senter Stavanger. Marta Høyland Lavik har studert hvordan en kristen kvinne med alvorlig sykdom søker trøst i Kenneth Hagens teologi om at sterk tro kan helbrede. Og Hans Eirik Aarek, selv sentral blant norske kvekere, skriver om kvekernes religiøse og sosialetiske praksis.
Geir Skeie tar først et nasjonalt og så et regionalt blikk på religionens rolle i skoleverket, og etterlyser mer forskning på hvordan religionsundervisningen faktisk legges opp. Det som finnes av undersøkelser kan tyde på at kristendommen nettopp undervises i, ikke forkynnes, også i et fylke med mange kristne lærere.
Noen kan finne det søkt at biskop Erling Pettersen og Geir Skårland, rådgiver i bispedømmet, slipper til som «innenfra»-betraktere i en bok ellers preget av religionsvitenskapelig tilnærming. Men dette blikket på Den norske kirkes aktuelle tilstand i fylket er faktisk av de mest veldokumenterte, ikke minst med bruk av kirkestatistikk. Også det siste kapitlet har delvis et innenfra-perspektiv, ettersom dialogprest Silje Trym Mathiassen skriver om dialogarbeid. Vi får et bilde av at Den norske kirke er langt mer åpen for dialog med andre trosretninger enn for bare et par tiår siden.
Samlet sett kunne en vel fra en faglig synsvinkel ønsket seg flere forsøk på å drøfte hvorfor situasjonen er som den er. Nå stanser mange artikler ved å gi beskrivelser. En kunne også ønsket seg flere sideblikk til andre regioner og til landet som helhet. Sammenlikninger kan ofte gi innsikt, de fleste artiklene holder seg innenfor fylkets grenser. Det vil si, i tråd med redaktørenes program ser mange på internasjonale påvirkninger, men sammenlikninger innen Norge er det få av.
Siden boka er lagt opp slik at forskere skriver om temaer som de er spesielt interessert i, er noen teiger i det religiøse landskap udekket. Bedehuskulturen er delvis dekket historisk, men nesten ikke aktuelt. Endringer i bedehuskulturen i dagens Rogaland har Erik Fossåskaret og Olaf Aagedal skrevet fine ting om, så grunnlaget er der. Heller ikke frikirkene er særlig mye dekket, bortsett fra det trolig nokså avgrensede helbredelsesmiljøet. Men disse kommentarene skal ikke overskygge hovedkonklusjonen, nemlig at boka bidrar til å sammenfatte gammel og gi ny innsikt i regionens religiøse liv.