Geir Lundestad er en mester i finslepne infamiteter og en stor beundrer av Geir Lundestad, men også en ryddig og kunnskapsrik akademiker og en effektiv organisasjonsbygger.
Det er derfor ikke overraskende at hans bok om fredsprisen er blitt som mannen: Litt selvskryt, noen pussige anekdoter, et par ufine indiskresjoner, men mest av alt en dose nøktern sakprosa. Avbrutt av noen små mellomkapitler med personlige refleksjoner om komiteens arbeid og dens medlemmer, er størsteparten av teksten en opplysende, leksikalsk og lite kontroversiell presentasjon av prisvinnerne gjennom det kvarte århundre hvor Lundestad har vært Nobelkomiteens sekretær.
At han er kritisk til Thorbjørn Jaglands dobbeltrolle, var kjent fra før. Men til å være så kvikk som han selv mener at han er, burde det vel gått opp for Lundestad noe tidligere at Europarådets generalsekretær er uskikket til å dele ut verdens mest prestisjefylte politiske pris.
GeirLundestader en mester i finslepne infamiteter og en stor beundrer av GeirLundestad.
Best er boken når Lundestad diskuterer motforestillingene mot noen av pristildelingene. Han forsvarer varmt prisene til Gorbatsjov og EU (den siste tar han en stor del av æren for, og svekker samtidig fremstillingen av seg selv som den nøytrale sekretær), men er åpenbart kommet i tvil om Obama burde fått prisen.
Han er også tydelig i forsvaret for å gi prisen til miljøaktivister som Rigoberta Menchú, og viser til at fredsbegrepet ble utvidet allerede ved den første tildelingen, til Røde Kors i 1901. Både humanitær innsats, kamp for menneskerettigheter, bekjempelse av fattigdom og innsats for klodens klima, er legitimt fredsarbeid etter Lundestads mening. Heller ikke dette er særlig kontroversielt, annet enn blant fredspuritanere som Fredrik S. Heffermehl, i spredte miljø på høyresiden – og muligens i den svenske forvaltning. Lundestad utroper Länsstyrelsen i Stockholm til den største trussel mot den norske nobelkomiteens uavhengighet. Den svenske stiftelseslovgivningen er strammet inn så sterkt at det er en reell fare for at byråkratene i Stockholm kan bli fristet til å overprøve komiteens tildeling. Lundestad har rett i at det i så fall vil være en historisk skandale.
Etter at boken ble lansert, har Nobelkomiteen reagert på det de mener er brudd på sekretærens taushetsplikt. De vil finne ammunisjon i Lundestads egne formuleringer. Etter å ha beskrevet det han kaller «kjernen i sekretessbestemmelsen», nemlig diskusjonen i komiteen om de ulike kandidatene, legger han til, med selvbevisst nonsjalanse: «Den har jeg altså i det vesentligste respektert.» Han synes åpenbart det er sekretærens prerogativ å avgjøre hva som er vesentlig.
Så får det være anmelderens rett å slå fast at det vesentligste i en litt for overfladisk bok, er diskusjonen om fredsprisens rolle i tunge politiske prosesser, ikke de i og for seg interessante anekdotene om at Yasser Arafat likte å se «Tom og Jerry» på hotellrommet eller at Gro Harlem Brundtland mente at Thjorbjørn Jagland var en elendig personalbehandler.
Les også: