Mens det store flertallet av hans kriminelle kolleger vasser i blod og gørr til langt oppå høystøvlene, har historikeren og sjakkspilleren Lahlum funnet sin egen nisje i markedet.
Lahlums kriminalromaner er et velkomment pustehull for de av oss som setter pris på endeløse repriser av Poirot og Miss Marple fra britisk tv eller liker å lese gulnet krim gjenglemt på utedoen på hytta mens bestefar ennå var ung. Lahlum byr på en støvknitrende og forunderlig gammelmodig fortellerstemme, en naiv super røst fra en kjernekar som strengt tatt hører mer hjemme på 1930— og 1940-tallet enn i EU-året 1972 som K2-serien nå er kommet fram til.
Knut Nærum kom uforvarende i skade for å levere en humorklassiker i Christie-genren med «Døde menn går på ski». Lahlum derimot tar tilsynelatende sin krimpastisj på dypeste alvor. Likevel er det humor mellom linjene i beskrivelsene av den litt tungnemme jeg-personen Kolbjørn Kristiansen (K2) som spiller Watson eller Hastings mot geniale Borchmann som sitter fanget i rullestolen.
Denne gangen drar nyforlovede K2 og Patricia for første gang ut av hovedstaden og vår politihelt må løse mysteriet uten hjelp fra kollegene i Oslo-politiet. Hele handlingen er komprimert til 48 timer fra begynnelse til slutt og lagt til den fiktive Stormøya. Øya blir ganske riktig isolert av årets verste storm mens morderen som drepte et spedbarn for ti år siden, har begynt å finne nye offer. Hvem av gjestene på øyas hotell er haimennesket?
Intrigen er elegant, og det er forrykende lett å hygge seg i Lahlums selskap. Boka er akkurat passe kort til at pastisj-leken ikke blir anstrengende og helt klart den mest spennende i K2-serien hittil. Men litt for mye sjanger-spill og litt for lite levd liv blir det over sidene denne gangen også, selv om K2 finner en uventet sannhet om seg selv og dyrker sex som aldri før