I «Det store eventyret» (1987) prøver Jan Kjærstad å underliggjøre verden ved å vri på fakta, en teknikk sprunget ut av Bertolt Brechts Verfremdungs-teori. Norge framstår som en tropisk øy i Det indiske hav med svart befolkning, myntenheten rupi, stor sukkerproduksjon og mange moskéer. Leseren skal anspores til å se på Norge med nye øyne og dikte med.
I årets ambisiøse mixtum compositum av en totalroman, «Slekters gang», fins en rammefortelling som prøver på noe liknende. Tre kvinnelige forskere i Den kinesiske føderasjon 4000 år etter Kristus insisterer innledningsvis på at de vil prøve å gi et bilde av Norge i det 20. århundre gjennom en rekke fortellinger om Bohre-slekten. Norge som land er for lengst gått under, og kildene de bygger på er få, men ved å gripe til fiksjonens metode – altså den typen løgn, fantasi og innlevelse som overskrider enhver strikt dokumentasjon og blir «sannare enn røynsle» (Kjartan Fløgstad) — håper de «å gjenskape en flik av det lille, merkelige landet Norge – for over to tusen år siden.» Slik vil forskerne antyde noe om hvorfor «Norge som nasjon forfalt og til slutt ble utradert».
Tenker stortHistorien om den norske Bohre-slekten omfatter seks generasjoner som tar opp i seg spansk, indisk, afro-amerikansk og trolig etiopisk blod. Den skildres gjennom 21 ukronologisk ordnete kapitler, fra slutten av 1800— til begynnelsen av 2000-tallet. De mange historiene bringer leseren vidt omkring samtidig som det geografiske sentrum i soga er den fasjonable Villa Bohre på Lysaker. Det brokete persongalleriet – som representerer begge kjønn, på ulike aldersnivå - understreker bl.a. at vi lever i en globalisert verden med en rekke spenninger av psykologisk, sosial, politisk og ideologisk art. De mest markante skikkelsene er kvinner, særlig panteologen Rita som på ulike arenaer opplever patriarkatets svada og brunstige manipulasjoner. Hun håper å få fullført verket «Femina erecta» om en framtid med muligheten for kvinner å stå oppreist uten å utsettes for maskuline hersketeknikker.
Så Jan Kjærstad har igjen skrevet en episk triatlontekst der dikterfantasien slår gnister mot et rikt arsenal av leksikalsk kunnskap knyttet til litteratur, musikk og arkitektur, historie og geografi, religion, billedkunst og film, biologi og geologi. I denne encyklopedisk orienterte, rabelaiske romanen med stadige perspektivskifter, tallrike referanser og fantasieggende krokveier kjenner vi igjen idealene bak Jonas Wergelands legendariske tv-serie «Å tenke stort».
I det kjærstadske universet er romandiktning noe mer enn tilsiktet tørr faktaformidling om f.eks. egne slektsrøtter i Telemark. For han er litteratur det som kan få en norsklærer til å gråte, det som får en leser til å tenke, føle, sanse nytt («Menneskets vidde», 2013). Eller som det heter her, med en metaforikk hentet fra geologiens saksfelt: Det dreier seg om historier som «kan reise seg og brytes ned, forskyve seg og kollidere (---) splittes og sveises sammen.» Slik jorden er en diger bok av stein, millioner av år gammel, er litteraturen en påminnelse om at alt er i bevegelse. Dikteren er en av dem som må «flytte grensestolpene». Som hekter historie på historie for å minne oss om uskyldens, forelskelsens, seksualitetens, kjærlighetens, utroskapens, skammens, savnets, krigens, imperialismens, oljekapitalismens (osv., osv) uendelige ABC.
Noen synes at Jan Kjærstads massive mosaikker med sin åsgårdsrei av åpne og skjulte allusjoner, såpeoperaaktig dramatikk, essayistiske mini-foredrag og høystemte sensualisme ofte ligner for mye på namedropping, erotisk slapstick eller akademisk skolerte lærestykker.
Jeg er grunnleggende uenig. Selv om årets roman oppviser både oppstyltete dialoger, tilløp til flate personportretter, pekefingerstyrt belæring og en manglende evne til å stramme inn det språklige uttrykket, er det like fullt noe modig og storslått ved «Slekters gang». Den er ettertenksom, klok og sensuell, krass og morsom. Med fabelaktige avsnitt om blues og m-l-erens tidstypiske veg fra selvproletarisering, kaderfraser, seksuell akrobatikk, og litteraturkritiske glefs til finanspalasser og folkekjære vinspalter.
Så vil du vite mer om det persiske blikket og Mr. Carlton-effekten, en trilobitt, eika ved Villa Bohre, Osebergskipet, Arken og SS Norway, Fridtjof Nansen og Gustav Vigeland, Joni Mitchell, Schubert, Beatles og Den store røde – les Jan Kjærstads perspektivskapende legering av romantikk og rasjonalisme, høyt og lavt, alvor og fleip.
Jan Kjærstad snakker om denne romanen på Kapittel søndag kl. 1530