Danske Peter Høeg (f. 1957, debut 1988) har i sin åttende roman knyttet an til tidligere bøker i forfatterskapet. Susan, jeg-fortelleren i den brokete hybriden av en vitenskapsbasert spenningsroman som nå foreligger i sikker norsk oversettelse, har nærmest overnaturlige evner og er slik sett i slekt med frontfiguren i «Frøken Smillas fornemmelse for snø», også det en thriller som balanserer på grensen mellom natur og kultur, det faktiske og det spirituelle.
Hovedkarakteren Susan er 43 år, lektor ved Institutt for eksperimentalfysikk i København, gift med komponisten Laban Svendsen og mor til de 16-årige tvillingene Henrik og Thit. På nåtidsplanet befinner hun seg i 2016, men gjennom en rekke tilbakeblikk får vi glimt av hennes barndom, ungdom og nære fortid. Mest preget følelsesmessig synes hun å være av foreldrenes skilsmisse og en selvopplevd voldtekt, mens yrkeskarrieren springer ut av en erfaring hun gjorde allerede som tolvåring da hun umiddelbart forsto en plansje med det periodiske system og ble varig opphengt i naturlovene.
Den forserte konspirasjonshistorien Susan formidler, starter i India der hun og familien hennes havner i trøbbel på ulike vis. Selv slår hun ned en filmstjerne på et kasino og risikerer streng fengselsstraff. Samtidig reiser den utro Laban (merk navnet!) til Goa med en 17-årig maharaja-datter, forfulgt av indisk mafia, Henrik blir arrestert på grensen mot Nepal, siktet for forsøk på smugling av antikviteter, og Thit rømmer med en hinduistisk prest fra Kolkata.
Disse forviklingene kunne ha vært inkorporert i et melodramatisk Bollywood— manus av velkjent merke, og handlingen blir ikke mindre heseblesende ved at den arresterte Susan får besøk fra en tidligere dansk embetsmann som lover å få familien ut av India dersom hun vil oppsøke medlemmer av den hemmeligholdte Fremtidskommisjonen, opprettet i 1972 og nylig nedlagt, for å få referatet fra deres siste møte. Susan har nemlig den unike evnen at hun får selv ukjente mennesker til å være åpne og oppriktige når hun kontakter dem.
Dermed går Susan inn i rollen som både jeger og potensielt offer. Mennesker spores opp, mord finner sted, skeive maktforhold avtegner seg, hemmeligheter verken presse eller politikere har villet kommentere, kommer gradvis for en dag. Så dette er et sært actioneventyr bygd rundt spenningsformelen høeg over høeg.
Men at et kommisjonsmedlem hevder de «forutså» Vietnamkrigen, må være en glipp. I 1972 hadde kampene mellom FNL og amerikanerne pågått i årevis.
Mange vil trolig la seg underholde av den triviallitterære, «Da Vinci-kode»-liknende dramatikken som utspiller seg i et klassedelt København rammet av klimakrise og sosial uro - ikke minst fordi humoren tidvis skyter hull i det samfunnskritiske og vitenskapsteoretiske alvoret. Men selv synes jeg det hele blir for hektisk og kulørt, nedlesset av stadig nye forviklinger.
Karakterene virker som fikse demonstrasjonsfigurer av papp og står ikke til troende. Det gjelder også den empatiske, kunnskapsrike Susan når hun stiger opp på talerstolen, belærer leseren om vitenskap, natur og sivilisasjonens farer og helt mot slutten forkynner budskapet sitt.
For det fins en innebygd læringskurve i teksten. Susan slår først fast følgende: «Bevisstheten er ikke et selvstendig fenomen. Om ti år har vi redusert all bevissthet til psykologi. All psykologi til biologi, all biologi til kjemi, all kjemi til fysikk, all fysikk til matematikk, som vi har uttømt i en logisk kalkyle», og som «beskriver lovmessighetene bak alt menneskelig samvær».
Dette lyder både bastant og skremmende. Men heldigvis – på nest siste side dukker en ny innsikt opp: Individet er ingen øy og mer enn algebra. Nå har Susan merket «hva som er lengst inne i en selv, lengst inni effekten», at «Lengst inne i en selv er de andre», «Andre mennesker».