God litteratur kan være så mangt, men for novellen henregnes gjerne antydningens kunst som en særskilt kvalitet. Den finnes i rikt monn i Rakel Solstads (f. 1945, deb. 2013) samling "Falle".
Formelt består boken av ni noveller fordelt på fire deler, der del I og II synes å ha en innbyrdes sammenheng. Hver novelle innledes med en kursivert passasje, en nærmere steds— og rekvisittanvisning som fungerer som inngang til selve teksten. Det kan det nok være behov for, da flere av novellene er nokså dunkle, subtile og spartansk utstyrt med opplysninger. Allerede tittelnovellen "Falle" illustrerer stilen: "Vil skjule seg i lauv. Bli borte i lauv. Ho som er borte, blei borte i hav" (s. 14).
I "Bonjour, Madame" passerer en kvinne hver morgen en tigger, som rekker fram koppen, uten at hun gir ham noe, et fortettet drama som parallellføres med vake over en kvinne som har havnet i koma. I "Att döda ett barn, to forteljingar", parallellføres Solstads egen fortelling med Dagermans klassiker.
Disse tre første novellene synes å kretse omkring den samme hendelsen, men fra ulikt ståsted. Videre er her kvinnen som gjør upassende tilnærmelser til en venninne i det kristelige koret de er medlemmer av, i "Korintarane" dreier det seg om en mors bortgang, og i "Torefuglen" driver et par rollespill med utgangspunkt i en gammel legende. Novellen "Byssan lull" er den mest rause med hensyn til opplysninger, med handling lagt til krigen, og navngitte personer som står i bestemte forhold til hverandre, om en mor som sørger over tapet av et barn, som ble tatt fra henne og omplassert hos fyrvokterens familie. Teksten i del IV er kursivert, og lukker på sett og vis samlingen med sin gåtefulle tilbakeholdenhet.
"Sorgen kommer i så mange former", innledet Stig Sæterbakken sin siste roman. Det er nettopp tapet og sorgens former Solstad utforsker i denne samlingen, stilsikkert og stillferdig gjennomført, men tidvis så umeddelsomt og tilbakeholdent at noen av tekstene oppleves som svevende i det blå.