Siden han ikke er på alles lepper mer, kan det i utgangspunktet være nyttig å minne om hvem den amerikanske stormester i sjakk, Bobby Fischer (1943-2008), var: Som trettenåring vant han «århundrets sjakkparti», ble verdensmester i 1972, sluttet å spille turneringssjakk kort tid etter, gjorde comeback da han tjue år seinere slo Boris Spasskij i en revansjekamp i Beograd – samtidig som han brøt USAs internasjonale sanksjoner og fikk arrestordre på seg. Terrorangrepet i NY 11. september 2001 kalte han «strålende nyheter». Fikk til slutt asyl og statsborgerskap i Island, der han bodde sine siste år.
Det er dette geniet, denne individualisten, denne politiske rebellen og ensomme rytter i tilværelsen Christer Mjåset (1973, debut 2003) henviser til med tittelen «Det er du som er Bobby Fischer», lagt til en mellomstor norsk by: Kristoffer vokser opp på Lillehammer, sammen med kameratene Håkon, Bo, Per og Erlend, med Agnes på slep. Guttegjengen er småkriminell der de raider nedlagte og forfalne hus i byen og distriktet på jakt etter levninger fra andre verdenskrig. For øvrig utmerker Kristoffer seg som sjakkspiller, så han får det sterkt overdrevne økenavnet Bobby Fischer, mens sjakksuksessen hans utfordres av kompisen, jeg-fortelleren Håkon.
I det romanen begynner, er Kristoffer død, og de rivaliserende barndomsvennene som nå er tidlig i førtiårene, kommer til begravelsen. Men uten Agnes. Hun forsvant da hun ennå var en jentunge, og – som vi etterhvert forstår – ble myrdet, mens den Kristoffer som de den gang mente kunne bli hva som helst, helst ble en sjarlatan. Selv har de i alle år siden, hver for seg og borte fra hverandre, gått og båret på sine hemmeligheter og mistanker omkring mer enn ett dødsfall.
Med hopp fram og tilbake mellom da og nå, får til slutt både de og vi vite hva som egentlig skjedde, i en skjematisk og ryddig historie, men med heller seig framdrift, i et språk som er mer endefram enn spenstig, og der ungguttenes vokabular ikke alltid lyder autentisk.