Den 27. september går katalanerne igjen til stemmeurnene. Formelt skal de velge nytt regionalt parlament, i virkeligheten er valget en svært dårlig kamuflert folkeavstemning om Europa skal få en ny stat.
Det er mindre enn ett år siden Catalonia hadde folkeavstemning om løsrivelse fra Spania. Men i og med at den spanske grunnlovsdomstolen fastslo at avstemningen var forfatningsstridig, var den i realiteten en folkekonsultasjon uten formell tyngde. Valget nå i høst er også en omvei til den uavhengigheten som katalanerne ufortrødent har arbeidet for i hundrevis av år. Selv om hindrene fortsatt er høye, har målet aldri vært nærmere (med unntak av et lite blaff i 1933, før Franco).
Vi snakker om regionen helt nordøst i Spania, med 7,5 millioner innbyggere og Barcelona som mulig ny hovedstad.
Alle regioner hevder at de er spesielle, at deres historie og kultur er unik. Men Johannes Nymark, som kjenner Spania fra 40 års studier, fører en overbevisende argumentasjon for at Catalonia virkelig er noe helt for seg selv, og derfor kanskje bør få lov til å være nettopp det.
Boken "Draumen om Catalonia" kommer som et stykke folkeopplysning akkurat når vi mest trenger å forstå prosessen som kan rive Spania i stykker og utløse etterskjelv gjennom andre deler av Europa. Nymark, førsteamanuensis på NHH, er rette mann til å opplyse oss, ettersom han har studert de tre viktigste bærebjelkene i den katalanske selvstendighetskulturen: Språket, anarkismen og fotballen.
Forfatteren begynner med språket, men først etter å foretatt en rask reise gjennom regionens historie, der gullalderen fra det 12. til det 14. århundre ble erstattet av en kamp mot sentralmakten i Madrid som har vart frem til denne dag. Nymark peker på at der Catalonia har representert moderniteten, både kulturelt og økonomisk, har Madrid til tider vært aktivt antimoderne.
Mens andre deler av Spania holdt fast i reaksjonære strukturer, omfavnet Catalonia nye ideer og former, inkludert Antoni Gaudís dristige, organiske arkitektur. Fraværet av storgårder gjorde det også lettere å gjennomføre jordreformer enn for eksempel i Andalucia. I dag arbeider bare 3 % av katalanerne i primærnæringene, omtrent samme nivå som i andre industrialiserte regioner og nasjoner i Europa.
Men det er språket som definerer regionen, ikke dens økonomiske styrke. Vi som av familiære eller andre grunner jevnlig besøker regionen, observerte det samme som Nymark: Noen få år etter Francos død i 1975, dukket det plutselig opp gateskilt på katalansk. Diktaturets forbud hadde skapt en enorm vilje til å skilte veien til demokrati og selvstendighet på det ulovlige språket.
Selv om Catalonia formelt er tospråklig, har katalansk forkjørsrett både i skoleverket og offentlig forvaltning. Det skaper vansker for andre spanske innflyttere og frustrasjon hos dem som vil at deres barn skal ha like muligheter i hele Spania.
Slikt skaper selvsagt ekko hos en vestlending, men Nymark trekker vel mange linjer til nynorsken. Trangen til å se hjemover er forståelig, men også avsporende. Katalansk er bærer av en regional, homogen identitet med røtter tilbake til tiden før den spanske stat. Forskjellene blir for store til at sammenligningen bærer, annet enn som oppmuntring og inspirasjon for målrørsla i Norge.
På Barcelonas tidvis glitrende overflate er det ikke lett å oppdage hvor dypt anarkismen stikker i det katalanske samfunnet. Men den anarkistiske organiseringen i små, spontane, antiautoritære og uformelle forsamlinger har preget det katalanske samfunnet i flere hundre år, og gjør det fremdeles, noe valget av den tidligere husokkupanten Ada Colau som borgermester i Barcelona bekrefter.
Nymarks (Nymark = Camp Nou på katalansk) lange essay om fotballen som verdens viktigste bagatell (Samlaget, 2002), parafraserer han Clausewitz’ kjente observasjon om krigen, og hevder at fotballen er en fortsettelse av politikken med andre midler. Joan Laporta, president i klubben fra 2003 til 2010, sa åpent at FC Barcelona er et symbol på katalansk uavhengighet fra Spania. På kampene vaier løsrivelsesflagget; Catalonias striper med en stjerne inne i en trekant, side om side med klubbens farger. El Clásico -oppgjørene mot Real Madrid er politikk i korte bukser, og nå drar det seg mot finale. Meningsmålingene viser klart flertall for grupperingene som sier Si! til løsrivelse. Den som vil forstå det som skjer etter 27. september, finner ikke noen bedre norskspråklig guide enn "Draumen om Catalonia", selv om noen av kapitlene gjerne kunne hatt mer av den katalanske glød.