Hovedpersonen i Arne Svingens (f. 1967) "Mannen som gikk gjennom lydmuren" er Birger Brunkeberg (og man kan tenke seg til hva etternavnet ble på ungdomsskolen), som har bodd i samme boligblokk i 20 år, har et anstrengt forhold til naboen, lever for musikk og drømmer om å stå på scenen i åletrange skinnbukser som frontfigur i et orkester. Han har 11.230 lp-plater og 15.022 cd-er, ikke medregnet de som er på vei i posten fra England. Når han går på polet, kjøper han Motörhead-vin. Det hender han drømmer om Ozzy Osbourne. Han overlever på å nave, men hevder å forske på musikk. "Livet burde vært en hitlåt, i stedet er det en lang og utilgjengelig progrocklåt" (s. 71).
Han er et vandrende musikkleksikon, men også en besserwisser. Samtidig er det noe sørgelig ved det, for det eneste han er opptatt av og virkelig kan noe om, er musikk. Derfor blir også musikk det eneste han snakker om, på grensen til det autistiske, og ofte til ergrelse for omgivelsene.
Så dukker det opp en 17-åring som viser seg å være Birgers sønn, unnfanget i fylla og av moren gitt navn etter Led Zeppelins gitarist. Ved siden av det innledningsvis nokså anstrengte far-sønn-forholdet, kastes Birger inn i en virvel av hendelser, ikke minst fordi hans gamle venn Fritjof rømmer fra fengselet, og far og sønn Brunkeberg blir med på flukten.
Fritjof vrir og vrenger på kjente ordtak, som gir krydder til romanen ("Jeg bøyer meg i hatten"), han og Birger er verken Lennon/McCartney eller Jagger/Richards, men mer som Elton John og Bernie Taupin (s. 133). Her er musikkhenvisninger praktisk talt på hver eneste side, til band og låter, anekdoter og kuriosa, og leserutbyttet forutsetter nok et visst minimum av musikkinteresse.
For nostalgisk anlagte mennesker på forfatterens alder, er det en fest. Her er rett nok mye som går på tverke, men likevel alltid med et skeivt flir og glimt i øyet, i en roman som i både stil og tempo minner om en rockelåt, og som med bokens egen terminologi kunne ha vært skrevet av Dr. Feelgood.