Med utgangspunkt i turneen pønkebandet The Clash hadde til New York i 1981 ga Frode Grytten for to år siden ut den heftige biografiske romanen «Brenn huset ned» om de fire medlemmene, samspillet og motspillet dem imellom, i en ustyrlig musikalsk drive som kan forveksles med undergangs— og dødsdrift.
Mens The Clash var verdensberømte og veldokumenterte, er det vanskeligere å finne bakgrunnsstoff om hovedpersonen i Markus Midrés «Et ærlig ansikt». På første side står det at den engelske gitaristen, sangeren og komponisten Edward Sutkin ble født i 1942, at han ble kjent som visesanger i London i 66, flyttet til USA i 71, der han i 72 ble nominert til Grammy for «Down Here on the Ground». Siden ga han bare ut en singel, for så å bli borte fra radaren.
Andre steder enn i Midrés flotte roman er han nå vanskelig å få øye på, om man forsøker å google Sutkin, sjekker youtube og grammynominasjoner. Men i den elegante, finurlige og lyrisk vâre fiksjonskonstruksjonen «Et ærlig ansikt» er han høyst levende. Her står et sted at alt Sutkin ville, var å spille gitar. Men han ville nå mer enn å spille og skrive tekster – melodien kom alltid før ordene:
Det handler om å skape noe større enn seg selv, en melodi, en tekst, i siste instans et liv, større enn sine enkeltdeler, det som Olav H. Hauge kaller «den draumen vi ber på». Romanforfatteren Midré skaper også noe som ikke var der før, i en tekst med elegante synsvinkelskifter og mye dialog: I en tredjepersonfortelling der fortelleren kjenner sin manns innerste følelser, popper han til stadighet selv opp som et «jeg» («jeg tenkte at hun tenkte at...»).
Slik blir fortelleren, forfatteren selv om man vil, både en forteller, formidler og fortolker, der han spør hvem han selv er samtidig som han dikter seg en persona. Det er strålende gjort. Til forskjell fra Gryttens «Brenn huset ned» er her mye ømhet, fryd over en liten sønn f.eks., med tilsvarende fravær av rølp, sprit og dop – i «Et ærlig ansikt», om en god mann av en god forfatter.