Harry Hole er begravet, og Jo Nesbø fortsetter sin lett nostalgipregete krimreise. I "Blod på snø" lot han en dyslektisk leiemorder føre ordet, i årets "Mere blod" er jeg-personen en leiemorder som sliter med kompetansen, han klarer ikke å trekke av.
Litt Snehvit, litt Ibsen, mye Nesbø
Som viltvokteren i "Snøhvit" feiker han et drap, men selvsagt oppdager arbeidsgiveren at jobben ikke er gjort — og dermed er det western på vidda: Jeg-personen som tidvis kaller seg Ulf, rømmer til Finnmark i håp om å slippe unna narkohøvdingen fra Oslo. I nord treffer han fargerike karakterer i spennet mellom fordrukne samer og gudfryktige læstadianere. Han opplever voldelige ektemenn og lekre fristerinner og reagerer som outlawhelter flest, med en handlekraft som bare overgås av rettferdighetssansen.
Dermed plasserer Jo Nesbø sin nye roman midt i et ganske stilig litterært veikryss. Han skaper en antihelt som framstår som et ekte og realt mannfolk med knyttneveridderlighet og solid moral. Men moralen graves fram først når mannen blir satt skikkelig på prøve, og aller helst etter at den (nesten) uskyldsrene kvinnen, den tapre og underdanig tålmodige heltinnen, klarer å lokke det fram ved hjelp av en uimotståelig miks av styrke og svakhet. Akkurat der møter kioskromanen noen av verdenslitteraturens store skikkelser - vi finner temaet helt sentralt blant annet i Ibsens "Peer Gynt" og i Dostojevskijs "Forbrytelse og straff". Synderens frelse går via den ventende kvinnen, hun som ser hvem mannen egentlig er - lenge før han gjorde det selv.
Slik blir dette en messe for en motvillig morder og en invitasjon til å tenke litt dypere tanker enn dusinvarekrimmen vanligvis byr på. Men først og fremst blir det strålende krim, happy ending og håp om bok nummer tre.
Les også: