«Den store romanen» ser fortsatt ut til å være den litterære amerikanske drømmen. I praksis betyr dette ofte «Den lange romanen». Matthew Thomas’ omfangsrike debutroman omhandler et tema som angår stadig flere av oss og er blitt omtalt som «Den store romanen om Alzheimer». Dette er også en familiefortelling fra New York i nær fortid med beskrivelser av nabolag og bydeler i endring, klasseforskjeller og etniske konflikter.
Den sentrale karakteren er Eileen, som vi følger gjennom barndom, ungdom, hennes karriere som sykepleier og voksenliv. Romanen utforsker hennes ekteskap med hjerneforskeren Ed, forholdet til sønnen Connell, til venner og bekjente, så vel som Eileens og de andre karakterenes utvikling og identitet. Eileen har et sterkt ønske om materiell trygghet og et annet liv enn det hun kommer fra, mens Eds selvrealisering er intellektuell og faglig og ikke knyttet til karriere og penger. Kjønnsrollene er klart definerte, med Eileen som en svært intelligent og dyktig praktiker som hele livet utøver omsorg.
Livet endres fundamentalt da Ed får Alzheimer i tidlig alder. Det er skarpe kontraster mellom Eds intellektuelle kapasitet og svekkelsen som inntreffer, og vi følger den gradvise endringen med innsikt i egen forandring, hans sorg og sinne, i tillegg til påvirkningen sykdommen hans har på Eileen og Connell. Vi blir også minnet om de store forskjellene mellom norsk og amerikansk helsevesen og de konsekvensene alvorlig sykdom kan få, også økonomisk, og både Eileens enorme ansvar og utmattelse og Connells uforstand og ungdom blir tydelig og forståelig.
En av romanens hovedstyrker er at den evner å vise sykdommen som ett aspekt ved et fortsatt mangfoldig liv. Thomas skriver fint, men noe distansert om demens og menneskene rundt, og dette er både romanens styrke og svakhet. Den unngår sentimentalitet og bidrar til er en nøkternhet i fremstillingen som er tiltalende, men den gjør også at leseren kan etterlates noe uberørt.