Gert Nygårdshaug (69) er stadig i god form. I årets roman får vi to parallelle fortellinger som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre.
Kapitlene slutter når det er som mest spennende. Neste kapittel hopper til den andre hovedpersonen. Leseren må leve seg inn i både Temir og Gudvolden hvis boken skal være vellykket. Det klarer Nygårdshaug veldig bra. Gudvolden mener selv han er upåvirket av sitt grusomme yrke. Men kjæresten ser noe annet: Når han kommer hjem fra de såkalte "skytterstevnene" etter å ha vunnet en stor pengepremie, er det ikke med jubel og halloi, men grå og trist i fjeset.
Når forfattere skriver bøker, bruker de enten andres bøker eller sine personlige opplevelser. Det personlige gir oftest det beste råstoffet og de beste bøkene. Leiemordervirksomhet er neppe noe Gert Nygårdshaug har personlig erfaring med. Men han klarer likevel å konstruere en troverdig fortelling. Etter hvert forstår vi hvorfor Gudvolden begynte med skytingen og hvordan den påvirker ham. Haydir Temir er også en veldig godt tegnet romanfigur.
Kanskje blir Nygårdshaug litt vel svulstig og fabulerende på slutten: Isbjørnungen Knut velger å begå selvmord via hjertestans, i en slags protest? Gudvolden kjenner presset fra hele Europa? 60 sider før slutt skjønte jeg hvordan handlingen ville ende. Men det trakk ikke særlig ned. For Gert Nygårdshaug viser seg igjen som en meget elegant og interessant forteller, med mye på hjertet.