Erland Kiøsterud (f. 1953, debut 1973) er en ambisiøs, ujevn forteller. Noen ganger blir tekstene hans så filosofisk høystemte i tonen at de virker forsert litterære. Det gjelder til tider også kortromanen «Henders verk».
Den åpner med følgende utsagn: «Stillheten har rørt ved meg igjen. Jeg vet ikke hva jeg skal tro, hvordan jeg skal forstå det. Først bare et lite blaff, et streif. Og så kom den langsomt tilbake med økende styrke», slik at jeg-fortelleren, den gifte pensjonateieren Christian, ikke ble seg «selv igjen før et godt stykke utpå ettermiddagen». For her dreier det seg om en slags mystisk opplevelse hvor menneskesinn og verden brått glir over i hverandre og blir ett.
Insisteringen på slike intense, sjelelige erfaringer knyttet til ledemotivet «stillhet» dukker opp så ofte at teksten kan klinge pompøs og svermerisk. Samme virkning har gjerne fortellerens gjentatte bruk av honnørordet «skjønnhet» og utsagn av typen: «Det er lenge siden jeg har sovet så godt, så dypt, vært en så grunnleggende del av natten. Å stige ut av den var som å stige ut av jorden selv, og likevel fortsatt være i den befriende lettheten.»
I tillegg til å komme med aforismeaktige utsagn som skal målbære visse vidløftige «sannheter» beretter fortelleren om livet på pensjonatet ved Oslofjorden der husløse flyktninger fra ulike kontinent og land prøver å tilpasse seg norsk kultur.
Glimtene av disse menneskeskjebnene bringer knapt ny innsikt om det å leve som fremmed i Norge. Mer interessant er bildet som tegnes av den nære familien og vennene til jeg-personen. Den døde mora med sine vertinnefakter og gutturale stønn, halvbroren og fengselsfuglen Karl, malerbroren Caro som etter en livskrise brenner sine verk og ender opp som Blåkors-ansatt, Benn som blir byråkrat og gifter seg med voldtektsofferet og hjernekirurgen Hedda, Caros store kjærlighet i livet – alle skildres de, om enn svært så fragmentarisk, med en dramatisk snert som savnes i de mer filosoferende, «dype» sekvensene av romanen.