I 1957 holdt Albert Camus et foredrag der han insisterer på at kunstnerens drøm er å oppleve publikums applaus og piping samtidig. Denne referansen fins i «Magnet», Lars Saabye Christensens mest omfangsrike roman til nå, kan hende for å minne oss om den særegne saabyeske poetikken som, har det vist seg, jevnlig innbyr til både lovsang og oppgitt hoderysting.
Det vil overraske meg om ikke «Magnet», denne mursteinen av en polyfon, magisk-realistisk totalroman, skapt i brennpunktet mellom fiksjon og fakta, hverdag og drøm, vil bli møtt av denne forutsigbare legeringen av jubel og fyrop. For dette er en springende, scenisk basert fortelling full av tragiske livsskjebner og komiske slapstickfigurer, forviklinger, digresjoner og aparte tildragelser, vitser, fyndord, anekdoter, metaforikk, paradokser, allusjoner, sitater, bluesaktige sanger, dagboksnotater og tegninger, finurlig komponert, knyttet til bestemte ledemotiv og med et formidabelt språklig spenn, scener og utsagn båret fram av et tvisyn knyttet til kjærlighet, kunst og kultur, fødsel og død, innstilt på å vekke følelser og ettertanke mer enn pompøs beundring.
Eventuelle anklager om manglende måtehold og overflatisk omgang med sine stilistisk-motiviske kjepphester kan dikteren ta med fatning. Han samtaler med eget forfatterskap, er ikke ute for å gjøre alle til lags og leverer en karnevalistisk roman som sprer seg i vifteform gjennom rom og tid, i minefeltet mellom høyt og lavt, latter og gråt, alvor og fleip. Romanen er ikke bare ambisiøs og frodig. Den er gripende i all sin fortellertekniske virtuositet. Mye klokt sies f.eks. om det å «fotografere» og «skrive», om «Prosessen», «Den fremmede» og Storm P., om klassiske stilleben, Johan Gørbitz, Edward Hopper, Giacometti og Man Ray, om politikk og religion, om behovet for å tvile, spørre, søke det ikke tilrettelagte, presise bildet som trekker i forskjellige retninger. Ulike tiårs tomme tanketønner, musikkens magi, den moderne kunstverdenens ABC, kirkegårdens, buntmakerbutikkens og pantesjappens anatomi, foreldregenerasjonens nøysomhet og husmorens ujålete solidaritet, kunstnerens manglende respekt for privatlivets fred og romanens rett til å overdrive, stupe kråke, dyrke det gåtefulle, oppvise verbale mothaker og avdekke ubehagelige sannheter – her er det meste på plass.
Den magnetiske nordpolen i teksten er Jokum Jokumsen og Synne Sager. De kommer fra ulike sosiale miljøer, møtes i studentbyen på Sogn anno 1976 og studerer på Blindern, han litteraturkunnskap, hun kunsthistorie. Som de andre hovedpersonene i dette forfatterskapet bærer de to på fysisk-psykiske lyter og snubler i avgjørende øyeblikk. Han er altfor høy, som islandske Paturson i «Halvbroren», og slik sett en kontrast til kortvokste Barnum i samme roman, en figur som dukker opp i Jokums liv underveis. Der Kim i «Beatles» plages av en kroket finger sliter Jokum med hoftene. Og mens hamsterdyrkende Synne tar studenteksamen med bravur, er vakker og sosialt trygg, men uten «overflate», stryker den ekstremt usikre, forelskete Jokum både til skriftlig og muntlig.
Men den viktigste prøven består han. Han og Synne blir, mot alle odds, kanskje, kjærester og drar sammen til København og videre til San Fransisco, blir gift og gjør karriere. Han fotograferer all verdens oversette småting for å avdekke mysteriet og skjønnheten i det hverdagslige (nesten slik det skjer i Michel Houellebecqs «Kartet og terrenget»), hun blir hans effektive, altfor myndige kurator like til graviditeten ryster, ensomheten sprer seg, veiene skilles, et nytt årtusen inntreffer, tvillingtårnene faller, en stokk, et arr og en parykk dukker opp, og Jokum lover å «elske henne frisk».
Historien til dette umake kjærlighetsparet formidles av et «jeg» som ved ujevne mellomrom kommenterer sin egen fortelling. Han er en ordrik forfatter med kallenavnet Amper og kan knyttes til både studentbyen på Sogn og det danske sanatoriet Jokum havner på etter bruddet med Synne.
Men vil du vite mer om hvorfor Tour de force-romanen hans heter «Magnet», hva som ligger i «kaotisering» og «rhyparagraphos», hvorfor en blyant er farligere enn en pc, eller et FNL-merke og en plate om danske fuglestemmer blir viktig, vaskehjelpen ikke burde ha spist potetgull, en støvel på Golden Gate Bridge vekker oppsikt, en skolisse i vinden, festet på et tørkestativ, fascinerer mer enn New Yorks skyline, og vaktmesteren på Blindern er en klokere leser enn kollokvielederen og professorene til sammen — mens det verbale refrenget «Men det er ikke derfor» vandrer gjennom teksten som et mantra - da er det bare å lese «Magnet». Den fortjener det.
Men korrekt kommasetting lærer du ikke her, og det virker unødvendig når tittelen på den viktigste Hopper-referansen, «Hotel by a Railroad», konsekvent feilskrives.
Les også: