Man skal ikke bli så gammel for å oppleve at mangt gjentar seg. Men det er ikke gjentakelsene som er opphavet til all kjedsomhet i livet. Tvert om kan mye være fint og flott å gjenoppleve, mens mye, mange og mangt annet er pinefullt. Runar Mykletuns (1980) flotte psykologisk-realistiske debutroman «Repetisjonsøvelse» handler helst om det siste, og om hvordan skinnet kan bedra.
Den handler om en kjernefamilie i oppløsning, der det enkelte familiemedlem på forskjellig vis og på grunn av en familietragedie etter hvert, og hver for seg, krakelerer. «Repetisjonsøvelse» starter med et kort, ti år gammelt tilbakeblikk fra det som ellers er fortalt nåtid, i 2013: En dag i oktober 2003 er far Torfinn på prosjektoppdrag i Nigeria, mens kona hans samtidig forbereder middagen til barna, ungdommene Ole, Irene og Endre. Og så...
Nå har det gått ti år siden nittenåringen Ole tok livet av seg. Foreldrene bruker all sin energi på et minnefond for gutten. Den før så iherdige søsteren er nå en alt for tidlig gift, anorektisk, hallusinerende kvinne som med formørket sinn går rundt og misjonerer for menigheten Lysets barn. Mens broren, den nyutdannede legen Endre, ikke klarer å bære skylden for at en ung pasient døde på sykehuset der han er i sin første jobb.
Han sykemeldes, og søker tilflukt i barndomshjemmet. Til gjengjeld, kunne man si, er faren fraværende under de månedene hovedhandlingen pågår. Under dekke av sin sønns død, minnefondet og veldedighet i sønnens navn har han mer enn ett svin på skogen, for ikke si i de franske kanaler, der han driver av gårde og venter på å bli innhentet for sine synder og økokriminalitet.
Til slutt har hvert enkelt medlem av familien Håland sine bekjennelser å gjøre, mens forfatteren lar enhver oppsummering bli hengende i luften til etter siste punktum, og lar slik leseren får delta i meddiktingen av personene. «Repetisjonsøvelse» er en fin debutroman, økonomisk skrevet, uten ett overflødig ord: alt tjener komposisjon, konstruksjon og fortelling.