Rammen i "Ingrid Winters makeløse mismot" av Janne S. Drangsholt (f. 1974, deb. 2011) fra Sandnes, er nok velkjent for mange. Ingrid Winter er førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger, gift med advokaten Bjørnar og mor til tre. Dagene er preget av bekymring, konflikter på jobben, utsettelse av gjøremål og en hverdagskabal som nekter å gå opp. Hennes mann smiler alltid når han kommer hjem, "som om han er lykkelig" (s. 52), men selv fokuserer hun på det negative: håpløse kolleger, mislykket middag, vanskelige barn. Hun prøver å være hyggelig, men oppfattes som en intrigemaker. Studentene beskylder henne for å rote med hodene deres når hun foreleser over Lacan og Henry James.
Tilstanden ved instituttet er en sak for seg. Intrigene er på barnehagenivå. Akademikerne fremstår som selvopptatte sutrekopper, som uten eksamenspapirer ville ha fått stilt en diagnose.
Det hjelper ikke at Ingrid også fremstår som litt sosialt klønete og dertil går en million kroner høyere i en budrunde enn det hun og mannen har blitt enige om, og får tilslaget. Når hun så ad ymse intrikate omveier sendes til St. Petersburg sammen med to kolleger for å få i stand en bilateral samarbeidsavtale med universitetet der, og et tilsynelatende uerstattelig ikon forsvinner fra den russiske dekanens kontor, skyter plutselig fortellingen fart i en farseaktig, Den spanske flue-liknende retning.
Ingrids utgangspunkt er at alt kan være annerledes enn det ser ut. Her er allusjoner til desperanter (Harry Potter) og replikanter (Blade Runner), og hun benytter Matrix som eksempelgrunnlag i Lacan-forelesningene. Selv om romanen foregår i et akademisk miljø, er språket med få unntak enkelt, rent og ujålete. Scener og dialoger er troverdige, ofte vittige, og tegner et portrett av en lettere nevrotisk, nervøs og forvirret kvinne rundt de 40 gjennom situasjoner og replikkvekslinger som mange vil kunne kjenne seg igjen i.
Hun har liten forstand på tall og realiteter, men er full av fobier og fikse ideer, og fantasien er velutviklet, ofte med et paranoid tilsnitt. Hun sender mannen til legen med urinprøven hennes i et glass som det står Smak Ryfylke på. Hun spiser ikke kjøtt fordi hun en gang så en skilpadde som liknet hennes mormor. Det er morsomt og underholdende, men tidvis også et ubehagelig speil.
Et nøkkelord i romanen er det hebraiske tehom, en tilstand uten tid og rom, bokstavelig talt et dyp eller en avgrunn, som etymologisk betegner skapelsens havdyp i Bibelen, men som i Drangsholts roman godt kan overføres på Ingrid Winters eget liv. For egentlig dreier alt seg om at hun ikke vil være redd og engstelig mer, og i St. Petersburg gjennomskues hun da også av sin russiske oppasser, som ikke er KGB-agent, slik Ingrid i sin paranoide villfarelse har kommet til, men en alminnelig grå, statslønnet universitetsansatt som henne selv: "Hele tiden ler du, og hele tiden prater du (…) Egentlig sitter du i et hjørne og skriker vitsene dine mot mørket" (s. 242).
Men om noen er i tvil: Det ender godt.