Diktning og skjønnlitteratur står i et komplisert, vedvarende uavklart forhold til resten av virkeligheten, den faktiske, konkrete, historiske og mellommenneskelige virkelighet både forfattere og lesere til enhver tid befinner seg i. Den historisk-biografiske skolen, som leste romaner som om de var bidrag til forfatterens selvbiografi, eller historiske romaner som behagelige snarveier i historiestudiet, har de siste hundre årene hatt – ikke minst – nykritikken å bryne seg mot.
Den insisterer på å se den enkelte tekst som en selvstendig («autonom») størrelse, som ved nærlesning skal studeres, eventuelt tolkes uavhengig av omstendighetene utenfor verket, fristilt forfatterens person og den verden det blir til i, sier noe om, bidrar til.
Men like lite som noe annet kunstverk lever en roman i og av den løse luft, den forholder seg symbiotisk til en virkelighet den selv er en fysisk del av; nærlesing kan man se seg blind på.
Alt dette gjør man vel å ha i bakhodet når man leser produktive og bejublete Simon Stranger (1976), allerede oversatt til et dusin språk. «Det som en gang var jord» er hans niende bok siden debuten i 2003. Den er et praktstykke av et kunstverk, et kammerspill av en roman i 17 kapitler over tre avdelinger, med en kjernefamilie som de tre viktigste aktørene. Skriften er økonomisk, gjennomsiktig klar, handlingen både emosjonelt og konkret spennende.
Stilen er bredspektret avstemt mellom det lyriske, det eksistensfilosofiske (kan man velge å velge?) og rå brutalitet. Og den viser hvordan års krig og beleiring kan slite ned de vâreste forhold: Mikael, universitetslektor uten jobb, driver og graver en tunnel inn i nabobyen, der folk går fritt omkring, der det er varer av alle slag, mat og dopapir, bind og tegnesaker. Miriam arbeider på et sykehjem. Sammen har de åtteårige Isak.
Så mens man nærleser og fryder seg over Simon Strangers kunstskrift, er man som hensatt til Gaza og fornemmer menneskenes liv der: Romankunstens estetikk blir politikk og etikk.