Alma er gift med Oskar og bor i eget hus med hage i en navnløs, kriserammet bygd. Han er snart nitti, hun noen år yngre og eier fortellerstemmen i «Før de henter oss», den andre romanen til Peter F. Strassegger, født i Østerrike, oppvokst på Bryne og utdannet psykolog. Som en annen ung brynebu, Nils Henrik Smith, har han pangdebutert og fått Vesaas-prisen. Det skjedde med oppvekstskildringen «Stasia» (2012) der beretterperspektivet ligger hos en elleveårig gutt som ikke fatter rekkevidden av alt han observerer og formidler.
I årets roman er det knapt tale om noen upålitelig jeg-forteller. Når Alma ser tilbake på barndom og pubertet og redegjør for hverdagen sin sammen med Oskar, han som ikke maktet å leve opp til forventningene hennes, og nå er en pleietrengende, inkontinent dement, står rapporten hennes til troende. Dette er en form for psykologisk-realistisk beretterkunst av dystert, klassisk merke.
Almas barndom rommer en mørk hemmelighet. For hun hadde ikke bare en mor som i religionens navn talte om synd og forlangte soning, hun bærer også med seg skyggen av en forsvunnet far som foretok seg forbudte handlinger med datteren i vedboden.
Når hun så i ung alder drar hjemmefra, får seg jobb på et høyfjellshotell og forfører Oskar, en alkoholisert, tafatt taper av en trailersjåfør, bosatt i en campingvogn og oppvokst uten foreldre, er målet klart. Ved å vise omsorg for og gifte seg med det seksuelt uerfarne, godt voksne mobbeofferet Oskar og flytte tilbake til hjembygden vil hun realisere den enkle, tradisjonelle drømmen om hus, hage og barn.
Men som minnebildene og refleksjonene hennes avslører – livet som gift kvinne blir en vedvarende leksjon i brustne håp: Oskar makter ikke å holde på de jobbene han skaffer seg, med anstrengt familieøkonomi som resultat. Almas paniske vilje til å la seg fylle av sæden hans resulterer ikke i graviditet. Mannlig utroskap og utagerende festing i regi av den ugifte venninna og naboen Elisa – skrøpelig, svikefull mor for sønnen Ulrik – kommer i stedet for den stabile ekteskapslykken Alma har sett for seg.
Krise— og forfallstegnene er ellers så mange og markante at budskapet til tider blir i overkant tydelig. Da Alma og Oskar flyttet til bygda, var gravemaskinene i aksjon, markene frodige, framtidsoptimismen stor. Så kom oversvømmelser som vasket bort jorda, fikk ungdommen til å flytte og etterlot tomme boliger, nedlagte gårdsbruk, ødelagte drivhus, sammenraste busskur, en jernbane uten persontrafikk, en rusten traktor, døde trær og blomster, vissent gress i hagene, færre varer i kolonialbutikken, innbyggere som ble stadig eldre, preget av et fysisk og psykisk forfall, ute av stand til å holde støvet og skitten borte fra hus og hjem, klær og egen kropp. I det hele tatt – her blir vi kjent med et fallert lokalmiljø og en aldringsprosess der frontfigurene Alma, Oskar og Elisa i økende grad må innstille seg på å takle den korte tida man har igjen «Før de henter oss», altså blir fraktet til et kommunalt sykehjem der myndighetene tar over omsorgen for innbyggernes liv.
Almas usentimentale, flakkende beretning mellom før og nå virker troverdig, tangerer eksistensielle kjernespørsmål og baserer seg på presise sanseinntrykk mer enn vidløftig fortolkning. Det er en kunstnerisk styrke – selv om innslagene av undertekst, altså mulighetene for meddiktning, nok er mer påfallende i debutromanen.
Den siste scenen i årets tekst eier imidlertid noe av det usagte, mangetydige, gåtefulle som en medrykkende roman gjerne bør kunne oppvise.