Bjørn Vatnes (f. 1976) debutroman, "Slik skal vi velge våre ofre", veksler mellom erindringer og tilbakeblikk på den lykkelige forelskelsen i studietiden med billig vin, indisk takeaway, uforpliktende filosofering i sene nattetimer og et bekymringsløst samliv på toogtyve kvadratmeter, og hverdagsmaset i nåtiden med arbeid, forpliktelser og ansvaret for fireåringen Ingrid. Hovedpersonen Kjetil Grofsa virker ikke helt på plass. Han sliter med sorgen over kjæresten Aina, som døde i barsel, dominerende svigerforeldre, et barn som vekker pedagogenes bekymring og et barnevern som har fattet interesse for stoda i heimen.
Han livnærer seg som tekstforfatter i et reklamebyrå, men er lei av jobben og vier seg på kveldstid i stedet til å skrive på bloggen Oppløsningsrepetisjonene, uten filter. Bloggen har en sekt av trofaste følgere. Det er dem mot verden, de få mot et massivt politisk korrekt Norge. Ytringene er gjenkjennbare fra det virkelige livet, fulle av hat, fascisme og ekstremisme, som vel er typisk for folk som tar sin utilstrekkelighet ut på alt og alle.
Grofsa selv innser at det hele er nokså komisk, i alle fall inntil de verbale banalitetene omsettes til handling. Romanen reiser slik det ikke uvesentlige spørsmålet om hvor grensen egentlig går mellom ytring og handling. "Er det et poeng i å gå over en grense bare for å krysse den?" (s. 154). Må man ha sex foran alteret i kirken for å understreke et politisk poeng? Må man tegne Muhammed bare fordi loven tillater det?
Dette utgjør på sett og vis den tematiske kjernen i en forbilledlig oppbygd, språklig enkel, ujålete og alvorsmettet roman, som i tillegg til å peke på fremtredende trekk ved samtiden, følsomt skildrer forholdet mellom far og datter i setninger som ofte rommer en usedvanlig dybde og klarhet. Til sist er det imidlertid mye som tyder på at hovedpersonens lengsel etter det grenseoverskridende gjør ham til kriminell, og måten det skjer på resulterer også i at leserens sympati for ham bryter sammen.